Et stort antall prosjekter under utførelse har til felles at de skal ende opp i leiligheter, ikke hus, og at de selges unna som varmt hvetebrød. Samtidig krangler kommune og private utbyggere om alt fra prisnivå til saksbehandlingstid og krav om utearealer.

Vi konstaterer at boligmarkedet er i endring. Kristiansand går foran i en trend som garantert vil forsterkes på resten av Sørlandet i årene som kommer: Etterspørselen etter eneboliger flater ut, flere vil ha lettstelte leiligheter. Helst skal de også være sentrumsnære, men de trenger ikke være store. Rasmussengruppen traff godt i den øvre del av markedet med sitt luksusprosjekt i Otterdalen, men massemarkedet har andre, mer nøkterne preferanser. At det virkelig dreier seg om et massemarked, dokumenteres for øvrig gjennom prisutviklingen: Den som selger en helt normal enebolig, må legge atskillige penger i mellom for å kjøpe seg en mye mindre leilighet. Markedet er i ubalanse, delvis påskyndet av et rentenivå som favoriserer investering i fast eiendom.

Utviklingen bør ses i et historisk perspektiv. Å avhjelpe boligmangelen var blant myndighetenes viktigste oppgaver i gjenreisingsperioden etter krigen. Heldig, heldig var det unge ekteparet som fikk leie seg en leilighet i 1950. At det samme paret klarte å kjøpe seg en enebolig 10-15 år senere, var et fantastisk skritt fremover i velstandsutvikling. I dag har de to nådd livets siste fase, eneboligen er blitt umoderne, tung å vedlikeholde og er egentlig for stor. Og det er lenge siden generasjonene bodde sammen livet ut, slik at de kunne ta seg av hverandre i alle faser.

På 1950— og 60-tallet var Kristiansand en foregangskommune innen det som ble kalt «sosial boligbygging». Det vanket velfortjent heder fra mange hold og byen opplevde en strategisk viktig vekstperiode. Det som egentlig skjedde, var at kommunen utførte sin grunnleggende oppgave på forbilledlig vis: Alltid å ha et godt utvalg av regulerte tomteområder tilgjengelige for utbygging, alltid sørge for infrastruktur som strekker seg fra vei, vann og kloakk til barnehager og skoler. De som var aktive utbyggere den gang, minnes også et konstruktivt samarbeid mellom kommunal og privat sektor. Målet var felles: Å skaffe folk bolig, helst av rimelig bra standard.

Dessverre sporer vi lite av denne samarbeidsånden i dag. Hvorfor det er blitt slik, er et omfattende tema og svaret gis ikke i sort/hvitt. Allikevel vil vi igjen minne om hva som er kommunenes oppgave her: Å legge til rette for den boligbyggingen folk vil ha. Bidrar kommunen til at tilbudet kan økes, vil prisene reduseres. Det er markedets enkle lov.