I tillegg viste en undersøkelse fra Norsk institutt for by— og regionforskning (NIBR) i fjor at hver fjerde kvinne har vært i et forhold der det forekommer vold eller trusler om vold. Over halvparten av disse kvinnene hadde barn ved sist voldshendelse.
Uavhengig av riktigheten i justisministerens anslag, er det et faktum at skremmende mange barn lever i en hverdag preget av angst. Når barnet selv, eller en av dets foreldre, utsettes for slag eller spark innenfor husets fire vegger, skapes en frykt som ødelegger retten til en trygg oppvekst.
Vold mot de minste har hittil vært et tabubelagt tema. Mange kvier seg for å melde fra når de ser tegn som kan tyde på manglende omsorg i nabolaget. Det er riktig som justisministeren sier til Aftenposten at det her trengs en holdningsendring. En telefon til barnevernet eller andre deler av det offentlige hjelpeapparatet handler ikke om å sladre på naboen. Men om å hjelpe de aller mest sårbare.
Men like påkrevd som en holdningsendring blant folk flest, er mer penger til barnevernstjenesten. Det nytter ikke at justisminister Knut Storberget og andre politikere gang på gang oppfordrer naboer til å varsle barnevernet, når de ikke gir det samme barnevernet nok penger til å følge opp bekymringsmeldingene. Her har regjering etter regjering forsømt seg. Til tross for gjentatte løfter, strekker ikke bevilgningene til når det kommer til stykket.
Annerledes kan man ikke lese den uakseptable statistikken som VG offentligjorde tidligere i uken. Der går det fram at flere tusen henvendelser hvert år forblir ubesvart hos barnevernet. I mange tilfeller får barna først hjelp etter å ha mast i lang tid. Bare i Vest-Agder var det i årets første seks måneder 141 ubesvarte bekymringsmeldinger.
Dette er uholdbare tilstander. I et rikt land som Norge burde ingen regjering ha råd til å la være å gi den nødvendige pengestøtte til barnevernet.