Ifølge Fædrelandsvennen vitner det om et «et demokrati som forvitrer», mens Aftenposten omtaler det hele som «deprimerende». Spesielt fordi man ventet en ekstra høy valgdeltakelse etter tragedien den 22. juli.

Slike utsagn skriker etter en nyansering.

La oss ta hjemmesitterpartiet først. OK, de utgjør nesten 40 prosent av de stemmeberettigede, men de utgjør så langt ifra et parti. Vi vet fra tidligere forskning at de som sitter hjemme gjør det av mange forskjellige grunner, og at de – hvis de hadde stemt – tilhører en mengde ulike partier. Den viktigste grunnen for å sitte hjemme er først og fremst at de ikke føler seg hjemme i noen partier. De liker enkeltsaker og enkelte personer i ulike partier, men klarer ikke å bestemme seg for ett parti. Dette fører til at det å sitte hjemme blir et relativt lett valg i et samfunn der den indre følelsen av at det å stemme er en borgerplikt er mye svakere, og der det er stadig mindre ytre, sosialt press fra venner og kolleger om at man «må» stemme. Kort og godt er det mer akseptert ikke å mene noe sterkt og klart nok til å gi sin stemme til ett enkelt parti.

Så vet vi også at hvis hjemmesitterne hadde stemt, så hadde de gitt sin stemme til mange ulike partier. Tradisjonelt sett har de hjemmesitterne som har blitt mobilisert til å stemme, gitt sin stemme til de «trygge» alternativene, det vil si de to største partiene AP og Høyre. Studier av stortingsvalget i 2009 som nylig er publisert, tyder på at denne tendensen avtar noe, slik at hjemmesitterne nok ville ha gått til et bredt spekter av partier hvis de hadde stemt. Det er altså mange hjemmesittere, men noe parti utgjør de så langt ifra.

Så til at den lave valgdeltakelsen er deprimerende sett i lys av at «alle» hadde forventet en rekordmobilisering som følge av Utøya-terroren. Jeg må innrømme at jeg selv hadde denne forventningen, styrket som den ble av flere meningsmålinger og – helt fram til valget – en rekordhøy forhåndsstemming. Så feil kan man altså ta. I etterpåklokskapens lys demrer det hvor urealistisk denne forventningen var. Forventningen var basert på at folk ville flokke seg rundt valgurnene for å gi en generell støtte til systemet (hva nå det måtte være).

Det var som om et samlet folk sto og skrek: «Dette er et angrep på demokratiet. Vis din støtte ved å stemme. Det er ikke så viktig hva du stemmer på, men stem!». Problemet var at de fleste raskt innså at dette ikke var et angrep på systemet, men en mer eller mindre forstyrret persons verk. En stemme fra eller til vil neppe kunne forhindre oss fra lignende hendelser i fremtiden. Det andre problemet er at hendelsen 22. juli ikke gjør valgalternativene klarere for velgerne. Uklarheten og usikkerheten knyttet til hva man bør stemme på var den samme, i alle fall all den tid samtlige politiske partier unnlot å forsøke å slå politisk mynt på tragedien. Dermed førte ikke dette til en økt mobilisering om politiske partier. Støtte til systemet hadde for øvrig det norske folket gjort på mye mer synlige – og antakeligvis mer effektive – måter gjennom fakkeltog, blomsternedleggelser og konserter. Heller enn deprimerende bør vi kanskje bli glad over den normale valgdeltakelsen, nettopp som et tegn på hvor fort et samfunn kan normaliseres, ta opp sine vanlige gjøremål, etter en så traumatisk hendelse.

Så til det siste, og kanskje mest alvorlige punktet, nemlig om at lav valgdeltakelse er et tegn på et demokrati som er i ferd med å forvitre og tape sin legitimitet. Det er selvfølgelig mulig, men høyst tvilsomt. Her blander man nemlig sammen to former for demokrati, det direkte og det representative. Hvis Norge hadde vært basert på direkte demokrati – noe som innebærer at folket skal delta direkte i beslutninger, i alle fall de som angår dem direkte – ville nok utsagnet vært korrekt. Men Norge er ikke et direkte demokrati, men et representativt demokrati.

Et representativt demokrati innebærer at folket, vanligvis gjennom valg, delegerer myndighet til noen representanter slik at disse kan styre på vegne av folket. Valgordningen sørger for at folket kan korrigere sine representanter ved å la være å stemme på dem ved neste valg. Det representative demokratiets legitimitet baseres altså ikke på deltakelse, men på hvor godt den enkelte innbygger i Norge føler seg representert. Mange hjemmesittere kan altså oppleve at de er godt representert. Ja, faktisk kan opplevelsen av å være godt representert være selve årsaken til at de ikke stemmer.

Undersøkelser av hjemmesitterne antyder at svært få sitter hjemme i protest mot systemet, eller at systemet oppfattes som lite legitimt. Hadde systemet vært i ferd med å miste sin legitimitet ville vi antakeligvis opplevd en mye høyere oppslutning om ekstreme og systemkritiske partier, og mange flere som stemmer blankt for å vise sin misnøye. Det finnes de som er misfornøyd nok til å bevege seg ut i regnværet, oppsøke valglokalet og legge en blank stemmeseddel i valgurnen, men de utgjør bare noen promille av folket. Oppslutningen rundt partier som Frp – i den grad Frp kan kalles ekstremt – er nok et visst uttrykk for misnøye med systemet. Denne misnøyen ser vi også at Frp spiller bevisst på i sine politiske utspill. Men ved sist valg økte ikke oppslutningen om de ekstreme partiene. Tvert om var det de etablerte dinosaurene blant partiene, systemets fremste representanter, som vant valget.

Et demokrati i forvitring? En deprimerende situasjon? Neppe. Å sitte hjemme på valgdagen nok mest et uttrykk for det motsatte, en «mett tilfredshet», et tegn på at demokratiet fungerer godt. Det burde ikke gi grunnlag for langvarige depresjoner.