I morgen arrangeres en spennende forskningskonferanse om mikrofinans på Universitetet i Agder. Konferansen arrangeres for offisielt å markere at «The Norwegian Centre for Microfinance Research» nå er etablert. Dette er Norges første forskningssenter med fokus på mikrofinans. Senteret er kommet til gjennom et samarbeid mellom UiA, Strømmestiftelsen og Misjonsalliansen. Kompetansefondet støtter opprettelsen av senteret.

Det unike med senteret er samarbeidet mellom forskning og praksis. «Praksis møter teori» er derfor navnet på konferansen, hvor over 20 anerkjente forskere fra mange land skal presentere sin forskning til over 100 praktikere, politikere, studenter og andre med interesse for mikrofinans.

Mikrofinans har i flere tiår blitt heiet fram som en kraftfull måte for å få fattige mennesker ut av fattigdom. FN erklærte at 2005 skulle være verdens mikrokredittår, og i 2006 fikk Yunus fredsprisen. Så, de senere årene, har flere kritikere kommet på banen. Hjelper mikrofinans? Har bransjen blitt overtatt av profittmaksimerende investorer? Betaler de fattige altfor høye renter?

På slutten av 2010 sendte NRK dokumentaren «Fanget i mikrogjeld». Her ble mikrofinans generelt og Yunus spesielt satt i et svært grelt lys. Yunus hadde snyltet på den norske stat og fattige mennesker ble gjeldsslaver i stedet for suksessrike entreprenører. Selv om Utenriksdepartementet raskt var på banen og renvasket Yunus, ble filmen hans bane. Han er nå avsatt som direktør for Grameen Bank.

Mannen bak NRK-dokumentaren, dansken Tom Heinemann, er en av talerne på konferansen på UiA. Også flere andre kritikere av mikrofinans deltar. Det er bra. Som forskere er vi glad i debatt, og derfor har konferansen følgende undertittel: «Er det en fremtid for mikrofinans etter Yunus?»

Selv er jeg ganske sikker på at svaret på dette spørsmålet er ja. Det er en fremtid for mikrofinans. Selv om jeg har truffet mange lånekunder som ikke klarer å betale sine lån og har blitt gjeldsslaver, og selv om mange fattige betaler ågerrenter på sine lån og utsettes for harde innkrevingsmetoder så er jeg sikker på at mikrofinans ikke vil forsvinne.

Det er fem grunner til at jeg er sikker på at mikrofinans vil overleve både denne og andre kriser som vil komme.

For det første så vet jeg som økonom at markedet virker. Om vi liker det eller ikke, er det et faktum at fattige mennesker etterspør finansielle tjenester, både lån, forsikring og sparing, og de er villige til å betale godt for å få tilgang på slike tjenester. Der det finnes et betalingsvillig marked vil tilbydere dukke opp.

Den andre grunnen er at intermediasjon av sparepenger, det vil si at sparepenger hentes ut fra madrasser og kanaliseres via banker som utlån til de med gode investeringsprosjekter, er klokt og legger til rette for økonomisk vekst. Dette er selve grunnlaget til alle banker og uendelig mye forskning viser at slik intermediasjon er klokt. Jeg finner det vanskelig å tro at det ikke skulle ha samme effekt blant fattige som blant rike. Og jeg vet at fattige mennesker kan spare penger.

Den tredje grunnen er at kapital er og blir en viktig ingrediens i forretningsutvikling. Selvsagt trengs også mye annet enn penger for å drive vellykket næringsvirksomhet. Spesielt fattige mennesker trenger tilgang på markeder, opplæring og nettverk for å lykkes. Men vi kommer ikke utenom at også kapital trengs. Men, og dette er viktig, det er slett ikke sikkert at oppbygging av et næringsliv som baserer seg på haugevis av mikrobedrifter er særlig klokt. Om de kunne velge så ønsker nok mange fattige seg et vanlig lønnet arbeid. Og innovasjon og økonomisk vekst er nok enklere å få til dersom mikrofinansbankene også inkluderer små og mellomstore bedrifter i sin markedstenkning og ikke bare satser på de fattigste.

Den fjerde grunnen er at få mennesker, det være seg fattige eller rike, kan bygge seg en anstendig bolig uten først å spare penger og så fullfinansiere boligen med hjelp av lån. Fattige mennesker bruker i snitt cirka 25 prosent av inntekten på bolig. Det er et enormt behov for tilpassede spare— og låneprodukter som kan hjelpe fattige mennesker til å realisere sine boligdrømmer.

Den femte, og kanskje viktigste grunnen til at jeg tror mikrofinans vil finnes også om 100 år, er vår egen sparebankhistorie. Mikrofinans var ikke noe Yunus fant på i 1976. I uminnelige tider har fattigfolk selv organisert banklignende systemer, og det er flere hundre år siden de første initiativ fra rikfolk for å hjelpe fattige mennesker til å hjelpe seg selv gjennom å gi dem tilgang på forskjellige banktjenester.

Våre første sparebanker hadde som mål å utrydde fattigdom og å stenge fattigkassa. Ja, du leste rett, så store mål hadde faktisk sparebankpionerene. Gjennom å gi fattige mennesker muligheten til å spare, og etter hvert også låne penger, skulle fattige mennesker på egen hånd bli i stand til å løfte seg ut av sult og nød. Å lese 200 år gamle skrifter om sparebankene er nesten helt likt til å lese dagens festskrifter om mikrofinans.

Selvsagt klarte ikke sparebankene å eliminere fattigdommen. Bankene ble derfor utsatt for hard kritikk, nesten identisk til dagens kritikk mot mikrofinans. Mange spådde sparebankenes undergang om de ikke ble mer fattigdomsvennlige. Men lederne av sparebankene så langt fram og fokuserte på å etablere driftsformer som sikret deres langsiktige bærekraft. De ble pragmatiske og betjente bedre stilte kunder i tillegg til fattige kunder. De fokuserte på anstendig behandling av kundene, effektivitet og bærekraftig rentenivå.

Sparebankene overlevde, og jeg tror de aller fleste er enige om at bankene har spilt en viktig rolle i Norges økonomiske utvikling. Følger dagens mikrofinansaktører sparebankenes eksempel så vil de overleve lenge og de vil bidra til lokalsamfunns utvikling – på lang sikt.