Nå er bestanden mange steder redusert til omtrent 1/3 av toppnivået. Elgbeitet er, delvis med unntak for bjørk, tilsynelatende ikke mye forbedret ennå, men det er tross alt langt færre dyr til å dele på godsakene, og en ser en del positive tendenser: Dyrene går bare på innmark ved skumring og nattetid – sjeldent i fullt dagslys – det beites lite nær bebyggelse og langs veiene, og en del av kalvene er både store og tunge.
På grunn av den altfor store bestanden, har vi vært igjennom en nedskytingsfase med relativt fri avskyting med hensyn til kjønn og alderssammensetning i uttaket. Råd fra faglig hold har ikke vært fulgt særlig nøye. Bestandsreduksjon var overordnet. Nå har vi imidlertid kommet i en situasjon der en dårlig styrt reduksjonsavskyting er i ferd med å gi en liten, men også lite produktiv bestand. Det vil si at man skyter færre og færre dyr, men bestanden går likevel nedover. (Det motsatte hadde vært mer naturlig: Skyter en færre dyr, øker bestanden…)
Det er vanskelig å bli klok på hva Agder-jegerne egentlig vil med elgbestanden. Blant menige jegere får en inntrykk av at de fleste synes det er lite elg og heller vil ha økt bestand, i hvert fall ikke mindre. Men den årlige elgjakta som de samme jegerne er med på, tyder på det motsatte: De skyter en stor andel voksne, produktive dyr, og sparer på de uproduktive kalvene, som ikke produserer noe før om tre-fire år. En slik forvaltning gir nødvendigvis færre kalvefødsler om våren, enn om man hadde gjort det motsatte, nemlig å felle få av de produktive dyrene og mange av de uproduktive. En får ikke høy produktivitet i en bestand dersom en skyter de som skal produsere, uansett hvor liten bestanden blir. En slik villfarelse har imidlertid konsulentselskapet Faun bidratt til, når de i sine årlige rapporter forespeiler rettighetshaverne at bare de reduserer bestanden litt til, så vil be-standskondisjonen automatisk bedre seg. I Agder-fylkene (og Telemark) ble det i 2010 felt 45 prosent voksne dyr og 55 prosent kalv og ungdyr av totalt uttak. Ingen andre steder verken i Norge eller Skandinavia for øvrig, er så stor del av beskatningen lagt på den produktive delen av bestanden. Og ingen andre steder brukes ordet krise så ofte for å beskrive utviklingen.
Det er den årlige produksjonen av kalv som er grunnlaget for at vi kan høste et overskudd, altså jakte. Og det er jegernes valg under jakta som avgjør om vi skal få en høyproduktiv eller lavproduktiv elgbestand, eller kanskje noe midt imellom. Svenskene har rendyrket prinsippet om å tilstrebe en høyproduktiv bestand. De har som et hovedpunkt (Svenska jagareførbundets älgpolicy 2004 og handlingsplan 2008): «Vinterstammen skal bestå av en stor andel vuxna, produktiva djur». Dermed fødes det mange kalver om våren. Resultat: Ca 0,8 kalv per ku, hvilket også er målsettingen ifølge nevnte handlingsplan. Tilsvarende tall for Agder-fylkene er i overkant av 0,5. Ved begynnelsen av dette årtusen opplevde svenskene en utvikling i elgbestanden som de mange steder betegnet som krise: Bestanden gikk ned, vektene gikk ned, produktiviteten gikk ned. (Virker det kjent?) Etter å ha tenkt igjennom alle de vanlige, mulige (bort) forklaringene, stoppet de til slutt ved den mest sannsynlige, og heldigvis også den det er mulig å gjøre noe med, nemlig at en stor og skjev avskyting hadde gitt ubalanse i elgstammens sammensetning. Dette ville de så gjøre noe med. Kort oppsummert er svenskenes strategi nå: Skyt 50 prosent kalv. Skyt færre okser.
Fokuset på oksene knytter seg til de lave kalvevektene. En ønsker flere store okser, både for å få brunsten tidlig i gang, og for at flest mulig kyr skal bli bedekt på første brunsten. Så blir kalvene født tidlig på våren og rekker å bli store før vinteren. Og store kalver kan forventes å bli store og robuste også som voksne. Noe å tenke på for oss? Lokalt finnes det viltlag eller planområder som skyter 30–40 prosent voksen okse. Dette må være dårlig forvaltning dersom det svenske resonnementet er riktig. Og hvordan er utviklingen nå i Sverige? Jo, bestanden øker og det felles flere og flere dyr hvert år. Vektene øker smått om senn, og det er flere troféokser både i skogen og i fryseboksene. Den negative utviklingen har blitt snudd.
Proppen i systemet for sørlandsk elgforvaltning, er selvfølgelig den irrasjonelle uviljen mot å skyte kalv. Kalvene skal spares så de kan vokse seg større. Så feller en ungdyr og en stor andel voksne isteden. Men det hjelper lite å spare kalver når det nesten ikke fødes noen. Jeg har ikke tenkt å foreslå at vi skal kopiere svenskene fullt ut. Til det er våre jaktkulturer og tradisjoner for ulike. Men det burde være mulig å lære litt av de mekanismene som en ser fungerer i nabolandet. Og for ordens skyld: Norske og svenske elgbestander er fullt sammenlignbare både med hensyn til tetthet, vekter og bestandsdynamikk generelt. Ved å øke kalveuttaket og ta bedre vare på produksjonsdyr, kan en forvente en bedring både i kvalitet og produktivitet, og dermed bestandsøkning, slik det har skjedd i Sverige. Dette må en så styre ved eventuelt å jakte mer og felle et større antall dyr. Det er ganske uforståelig dersom jegerne på Sørlandet ikke ønsker dette, men heller vil fortsette i gamle spor inntil elgbestanden er fullstendig rasert.