Offentlig ansatte blir stadig reddere for å delta i samfunnsdebatten. Thor Bjarne Bore skrev lørdag i Klassekampen at kommuner og offentlige institusjoner legger begrensninger på de ansattes muligheter for å komme med kritiske uttalelser om egen virksomhet. Resultatet er at rektorer, leger, sykepleiere, barnevernsansatte og andre fagfolk kvier seg for å uttale seg til mediene. De er redde for å bli oppfattet som illojale.
Thor Bjarne Bore advarer mot denne utviklingen som journalister vil kjenne igjen. Han vet hva han snakker om, den hederskronte gamle redaktøren og pressemannen som har bidratt mer en noen til å utvikle uavhengige og kritiske medier i Norge. Nylig har han gjort tjeneste som medlem av Ytringsfrihetskommisjonen.
Jeg har diskutert disse spørsmålene med mange yrkesgrupper på seminarer om yrkesetikk. Mitt inntrykk er det samme som Bores. Offentlig ansatte er redde for å uttale seg i mediene om jobben sin. De frykter å bli oppfattet som illojale. Noen steder er det ivrige rådmenn og direktører som har strammet grepet og bestemt at mediekontakten skal pleies fra toppen av organisasjonen eller via «informasjonsavdelingen». Inspirasjonen til en slik praksis kommer gjerne fra næringslivet, der mange bedrifter pleier sitt omdømme og vokter sine forretningshemmeligheter ved å legge bånd på hva ansatte kan si utad. Andre steder er grunnene til selvsensuren mer diffuse. En ansatt vil ikke fremstå som sur, bitchete, klagete og kritisk i spaltene eller eteren. Resultatet er mediefobi og taushet.
For den frie demokratiske debatt er det et stort tap dersom ikke fagfolk kan uttale seg fritt. Ingen kjenner hverdagen i skolen bedre enn rektorene og lærerne. Det er legene og sykepleierne som kjenner sykehuset best og vet mest om budsjettkrisens kliniske konsekvenser. Det er de ansatte i Mesta, Jernbaneverket og NSB som kan mest om de kritiske sidene ved transportsektorens infrastruktur. Hvis disse stemmene ikke kan høres høyt og tydelig i samfunnsdebatten, styrer vi mot farlige demokratiske underskudd.
Lojalitet forveksles så ofte med lydighet. I yrkesetikken er det viktig å opprettholde et skille. Lydigheten er blind. Lojaliteten er alltid seende, kritisk og verdiforankret. Lydigheten utspiller seg som regel bare i én relasjon: til den som har kommandoen. Lojaliteten fyller alltid flere relasjoner samtidig. En kommunalt ansatt skal både være lojal mot bystyret, rådmannen, sjefen, kollegaene, fagfellesskapet, eleven/pasienten, det sivile samfunn og egen livsverden. De etiske utfordringene oppstår der lojaliteter kolliderer med hverandre: Når lojaliteten til pasienten synes å si noe annet enn lojaliteten til sjefen, har selvsagt helsearbeideren et problem, men dette problemet er et ekte og livskraftig etisk problem som ikke lar seg løse ved å mane til lydighet. Det må etisk arbeid til, en refleksjon over hvilken lojalitet som har forrang i situasjonen.
Misforstå meg ikke. Det finnes arbeidssituasjoner som krever innøvd lydighet. Når det er action på en operasjonsstue eller en brannvakt, har ikke de ansatte muligheter for å føre langvarige diskusjoner om hva som er rett og galt. De må handle, og de må følge ordre. Men det blir riv ruskende galt å si at arbeidslivet alltid er slik at de ansattes lojalitet er det samme som lydighet i linjen oppover i organisasjonen. En trygg og god leder vet at hun alltid er bedre tjent med å ha kritiske og etiske bevisste medarbeidere rundt seg enn lydige medarbeidere. Lojalitet kan også innebære kritikk og engasjement.
Det er en forskjell mellom profesjonelle offentlig ansatte og ansatte i en privat bedrift. Det offentlig ansatte har gjerne et annet samfunnsmandat enn aktørene i det private næringslivet. De har et oppdrag fra fellesskapet og forvalter fellesskapets ressurser. Som regel har de også færre forretningshemmeligheter og befinner seg ikke i en skarp konkurranse med andre aktører. Desto viktigere er det at de ansatte da også får delta i samfunnsdebatten som lojale samfunnsborgere, også i tilfeller der det innebærer kritikk av forhold på egen arbeidsplass.
De siste årene har varslere fått et bedre rettsvern i Norge. Det koster fortsatt mye for enkeltpersoner som sier ifra om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass. Dette er det mange eksempler på både fra akademia og andre deler av arbeidslivet. En av dem som har bidratt til å kaste lys over hvor vanskelig det kan være å varsle, er den kjente professor i pediatri, Ola Didrik Saugstad. Han ble møtt av sterke motkrefter da han sa fra om medisinsk og etisk betenkelig forskning i sitt eget arbeidsmiljø. Hans historie har ført til økt beredskap i forskningsmiljøene.
Arbeidslivets jus er videreutviklet og gir varslerne bedre beskyttelse enn de hadde tidligere. Likevel er det langt igjen før en med hånden på hjertet kan si at en varsler ikke risikerer uoffisielle straffereaksjoner og diskriminering etter å ha sagt fra om ting som ikke er som de bør være. Men Thor Bjarne Bore og kommisjonen som har arbeidet med ytringsfrihet, har et videre sikte enn å beskytte varslerne. De ønsker minst mulig restriksjoner på ansattes frihet til å ytre seg om temaer som har med deres jobb å gjøre. Og her synes utviklingen å gå i retning mer taushet, ikke mindre.
Vi trenger å få høre om lærernes og rektorenes meninger i debatten om kommunens skolebudsjett. Vi må få høre hvordan de ansatte i eldreomsorgen tenker før politikerne gjør vedtak som fører til strukturelle endringer på feltet. Det er helt nødvendig å få fram hvordan ortopedene, kirurgene, kardiologene og indremedisinerne tenker om lokalisering av spesialiseringer i et helseforetak. De profesjonelle må fortsette å ytre seg, i lojalitet til oss som har gitt dem samfunnsoppdraget. Det holder ikke å overlate denne jobben til informasjonskonsulenter.