Har du kjøpt dopapir, kaffe eller såpe fra en ung dørselger i det siste? Da har du handlet gjennom en salgskanal som innebærer at barn driver dørsalg for å finansiere aktiviteter i regi av skole, musikkorps eller idrettslag. Slikt dørsalg av ulike produkter har tatt seg opp etter at det ble forbudt å kreve egenandel for å finansiere aktiviteter i skolens regi, og ettersom musikkorpsene og idrettslagenes økonomi har blitt svekket. Og stadig flere aktører ønsker å bruke barna som salgskanal.
Mange foreldre ønsker at deres barn skal få opplevelser utenfor klasserommet i form av en skoletur, og mange elever ønsker også det. Skoleturene kan være en verdifull del av opplæringen og spore til økt motivasjon ved at elevene har noe spennende å se fram til. Slike opplevelser bidrar til at lærere og elever blir bedre kjent, som igjen kan være positivt for klassemiljøet. De fleste foreldre til elever i grunnskole og videregående skole bidrar derfor til å få gjennomført slike turer. Turenes ambisjonsnivå varierer, og noen turer koster så mye som 6–7000 kroner pr. elev.
I 2003 ble det strammet inn på adgangen til å kreve egenandel for aktiviteter som er en del av grunnskoleutdanningen. I praksis betyr dette at alle små og store utflukter i skolens regi skal være helt gratis. I 2007 ble dette også gjort gjeldende for den videregående skolen. Gratisprinsippet i opplæringsloven har bred politisk støtte, og det er viktig for at alle barn skal ha like muligheter til utdanning. Barnefamilier med svak økonomi skal slippe å bekymre seg for krav om innbetalinger til skolen for at deres barn skal få delta på arrangementer.
Skoleturer eller andre aktiviteter utenfor skolenes områder kan likevel arrangeres. Elever og foresatte kan gå sammen om finansieringen ved å gi gaver eller ved å tjene penger ved dugnader. Betingelsene er at alle bidrag må være frivillige, og at alle gaver og inntekter kommer alle elevene til gode.
For å skaffe finansiering til skoleturer i tråd med gratisprinsippet, er det som regel nødvendig å tjene penger ved dugnader. En type dugnad som stadig blir mer vanlig, er at klasser tar på seg å selge varer. Noen frivillige organisasjoner har benyttet skoleelever til å selge lodd, blomster eller førstehjelpsputer mot provisjon, slik at salgsinntekten delvis finansierer veldedig arbeid og delvis klasseturen.
Men flere og flere kommersielle aktører forsøker også å benytte denne salgskanalen som vokser fram i gratisprinsippets kjølvann. Det tyder på at den både er lønnsom og effektiv for distributøren. Barn og unge går fra dør til dør for lav betaling, og salgsargumentene handler verken om pris eller kvalitet, men om en bønn om hjelp til finansiering til skoletur. Folk kjøper fordi de har et ønske om å hjelpe, ikke fordi produktet som tilbys er billig, bra eller noe de har bruk for. Barna blir på dette viset også en måte å nå de som har reservert seg mot telefonsalg og direkte reklame i postkassen.
Skoleklasser tilbys nå å selge alt fra kunstkort, kaffe, nøtter, såpe og kosmetikk, til abonnement på Aftenposten. Prisen på produktene varierer fra 50 til flere hundre kroner.
Dessverre er det ikke sikkert at denne formen for dugnad er noen lettelse for barnefamilier med dårlig økonomi. Det legges ofte opp til at det er foreldrene og øvrig familie som skal kjøpe produktene. Nordkak, som distribuerer ulike kakesorter ved barns dørsalg, antyder på sine nettsider at foreldre, besteforeldre og onkler bør være aktuelle kjøpere, eventuelt foreldrenes kolleger. Dersom foreldrene til en elev kjøper to kakebokser, har de betalt 100 kroner. Kun 40 av disse går til skoleturen. Dersom en kjøper en sekk dopapir til 250 kroner, går 100 kroner til turen. Slik er det med de fleste produkter. Godt under 50 % av salgssummen går til å finansiere skoleturen.
Dersom familien kjøper mesteparten av produktene elevene har med hjem, betaler familien til slutt mye mer enn egenandelen ville vært. Og eierne av Nordkak, som årlig omsetter kakebokser for over 35 millioner kroner gjennom dørsalg, kunne ta ut 2 millioner i utbytte både i 2007 og 2008. Et eksempel på omfanget slikt salg kan få, ble illustrert i et fint innlegg på nyttårsaften i denne avisen. Jenny E. Berntsen og hennes søstre spiller håndball for IK Våg. Berntsen uttrykte frustrasjon over den mengde varer hun og hennes søstre må selge for klubben. For hennes familie dreide det seg om 50 kartonger vaskepulver, 15 sekker toalettpapir, 60 bokser pepperkaker og 75 kasser sjokolade.
Innlegget viste at dørsalgsdugnader krever både lagringsplass, bil til frakting av varer, samt familie og naboer som er villige til å kjøpe produktene. Dette er antakelig lettest å håndtere for dem som i utgangspunktet kunne betalt egenandel, mens det er vanskeligst for dem som gratisprinsippet er ment å hjelpe.
Gratisprinsippet innebærer også et krav om at alle elever i en klasse skal få være med på tur, selv om de eller deres foreldre ikke har bidratt med dugnad eller pengegave. Dermed kan de foreldrene som pliktoppfyllende stiller opp på dugnadene, også måtte jobbe for å finansiere turen for andre barn i sin sønn eller datters klasse. Det er ikke sikkert dette bidrar til et godt klassemiljø. Det er lett å se for seg at foreldre— og elevgrupper iverksetter sanksjoner mot dem som ikke bidrar. Det er derfor ikke selvsagt at klassemiljøet blir bedre av skoleturprosjektene. Uenighet om skoleturer kan også føre til konflikter mellom foreldre og rektorene som sitter med ansvaret for at opplæringsloven følges.
Dørsalg som salgskanal øker i omfang, fordi ønsket om skoleturer består, til tross for forbudet mot å kreve egenandel. Så lenge skoleeier ikke finner å kunne prioritere finansiering av skoleturene, kan vi nok fortsatt forvente å bli anmodet om å kjøpe kolonialvarer på døren. Vi får ta godt imot de unge selgerne og huske på at de stort sett gjør dette for å skjerme familier med dårlig økonomi mot betalingspress.
Det er imidlertid tvilsomt at dagens løsninger er så mye bedre enn egenbetalingsordningen for dem som sliter økonomisk. Kunnskapsdepartementet bør derfor se på skoleturfinansiering på nytt. Det bør finnes bedre løsninger enn å gjøre skoleungdom til dørselgere.