Skjønner altså ikke hvor disse #@0 %&! Èîäðù? svinepelsene kommer fra ... Nå har de invadert huset mitt og vært der i ukevis. De har okkupert kjøkken og bad. Tatt seg til rette der de har funnet det for godt. Hvem jeg snakker om? Bananfluene selvfølgelig! Drosophila melanogaster. Umulig å bli kvitt. De har invadert tilværelsen min! De har en reaksjonsevne utenfor min fatteevne og en egen evne til å gjøre seg komplett usynlige hvis jeg prøver så mye som å nærme meg dem.

Det er ikke det at jeg har så veldig lyst til å starte Studiet av bananfluenes liv og levnet. Men bananfluer legger opp til flere hundre egg om dagen. Det kommer en helt ny generasjon cirka hver 12. dag. Man trenger ikke være super i regning for å skjønne at dette kan bli litt vel i overkant. Jeg slår etter de små krypene hver gang jeg ser ett. Men av en eller annen grunn så er det nesten umulig å treffe. Det kan virke som de har øyne i nakken og merker det nesten før du har tenkt på å slå etter dem. Når det er like før, så flyr de opp og blir helt usynlige i noen sekunder, i hvert fall. Er det mulig at det er øynene våre som ikke er skapt for å se så små ting i bevegelse? Eller kan de virkelig gjøre seg usynlige en liten stund?

Jeg har nå fått tatt knekken på noen stykker ved å lage en felle, (en slump igjen på en vinflaske – de simpelthen ELSKER vin) – med en så vidt åpen kork på toppen så de kommer seg inn, men ikke ut. Jeg har kastet alt organisk avfall med en gang. Jeg har gjemt det i en kasserolle inne i kjøleskapet. Med lokk på. Men tror du ikke at det er helt fullt av dem uansett hva jeg gjør? Akkurat når det ser ut som om jeg har fått tatt knekken på en hel haug, så kommer det noen nye. Holder nå på å bli sprett, sprut, sprø av dette. Har ikke gjort annet de siste par ukene enn å gå på jakt etter bananfluer. Det hele har utviklet seg til en nervekrig av dimensjoner. Det er meg eller dem. Og tror du ikke de har slått seg til på badet også, i tillegg til kjøkkenet (som om det ikke var nok)? Nå har jeg prøvd med Radar også, som en siste utvei. Tror nesten det tok knekken på et par dusin. Så er de endelig vekke igjen. Tror jeg. Men – akk, så er de der igjen! Disse utspekulerte krypene overlever visst alt. Og hver gang jeg tror det er over så starter dette krigshelvetet igjen. Dessuten er det mange uløste mysterier knyttet til disse små skapningene. For eksempel: Hvorfor elsker de å sitte på badespeilet? Er det forfengelighet? Knyttet til likheten med de menneskelige genene? Kan de være sendt fra rommet?

Fakta: Bananflua var det første levende vesenet som ble sendt opp i verdensrommet. Det skjedde i juli 1946 da amerikanske forskere sendte en V2-rakett til værs lastet med blant annet bananfluer. Hensikten den gang var å teste effekten av radioaktiv stråling i stor høyde.

Så lurer jeg på om noen av disse teoriene stemmer?

A: Har de gjennomgått et slags super— treningsprogram da de var ute i rommet?

B: Hvorfor og hvordan greier de å gjøre seg totalt usynlige så snart du prøver å knerte noen av dem? En hemmelig utenomjordisk formel? I så fall kommer den til dels skremmende visjonen at vi kanskje har mange flere usynlige skapninger rundt oss som er enda flinkere til å gjøre seg usynlige? Forstørret ser de ut som noen grusomme aliens nemlig. Med knall røde øyne; og hvem vet om ikke dette egentlig er små overvåkningskameraer, montert da de var ute i rommet i -46?

C: Er det bananflueforskerne som har avlet ekstra mye på disse skapningene, for å se hvor langt de kan gå før mennesker drives til vanvidd av dette?

Sikkert er det i hvert fall at de får meg snart til å klikke. Dette er ren psykisk terror av aller verste sort. Jeg tenker det må ha vært omtrent sånn i Vietnam. Usynlige fiender overalt. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sint nå, og utmattet. Store deler av dagen har gått med til denne tilsynelatende evigvarende kampen. Der sitter de igjen på badespeilet. Jeg går over til plan C: Jeg finner en gammel boks illeluktende Elnett hårspray, og går helt berserk på badet, nå skal her utryddes. Her blir ikke værendes resten av dagen, men – se så! Er det ikke noen små skapninger jeg ser, der rundt servanten – på rygg, med beina i været? Der ligger de, som på en annen bananfluekirkegård – gått videre til de evige frukt- og vinmarker. Nå kan de ligge der – jeg vant.

1–0 til meg.

Eller?