Det er noe dypt foruroligende ved bruk av norsk militærmakt, ja, vestlig militærmakt. Dette virkemidlet, som kalles «det ytterste», er vanskeligst av alle statens virkemidler å bruke med ønsket resultat. Det er så alvorlig i sine konsekvenser at det påkaller et stort alvor når det tas i bruk. Det krever oftest langsiktig innsats og strategiske planer for å få effekt. Man forholder seg til en motstander som skal bekjempes, og han vil merke seg alt som sies fra vår side. Det enkle strategiske poeng er at vilje til langvarig og massiv bruk av militærmakt kan lede til rask nåloppnåelse – ved at fienden gir etter. Nølende holdning til å stå løpet ut og ta egne tap vil føre til at fienden styrkes.

Denne strategiske logikk er holdbar i alle forhandlinger og konflikter der vilje står mot vilje. Hvis jeg legger inn et høyt bud på en bolig og later som jeg kan fortsette oppover, kan jeg få konkurrenten til å gi opp uten kamp. Sier en stat at den skal bli i en krigssone til målet er nådd, har det samme effekt. Avskrekking er den fremste dynamikken i sikkerhetspolitikk, og da mener jeg avskrekking i felt. Dette er FNs erfaring gjennom fredsoperasjonene sine: uten egen makt som skremmer motstanderen, angripes man. Daglig er FN-tropper på retrett fra bander i Afrika fordi de er for lett bevæpnet og for få.

Mot strategiens selvsagte og logiske dynamikk er det forstemmende å se på hvordan vestlige land sløser med sine påvirkningsmuligheter. I stedet for å si at vi går inn med full kraft i en konflikt for å tvinge ut en Milosevic eller en Gaddafi; kommer internasjonale operasjoner i stand gjennom kollektmetoden: hvem kan avgi en slant? Når man endelig har fått sitt FN-mandat – noe som i seg selv er en høyst tilfeldig og realpolitisk preget prosess – begynner innsamlingen av bidrag. Denne preges først og fremst av hvem man er og vil bli sett i selskap sammen med: Er USA og andre vestlige land med, kommer resten av Nato, som Norge. Da får man oppfylt to utenrikspolitiske målsettinger samtidig: Støtte opp om Sikkerhetsrådets rolle i verden og operere sammen med de Nato-land vi vil ligge nærmest. Dette siste er det viktigste, det er den fundamentale geopolitiske kalkulasjon land gjør.

Vi ser med en gang at det ikke er situasjonen i konfliktområdet som er viktigst. Libya var og er ille, ja, men det finnes mange andre slike steder. I dette tilfellet var det vilje til både en resolusjon og en intervensjon. Derfor er også vi med, faktisk i første linje, som ett av seks land. Men vi ser også at straks den politiske konsensus i regjeringen svekkes, slik den gjorde da SV ikke lenger var like villig, kom det beskjed om at Norges skarpe bidrag er ferdig i juni. Da var Norge med ett på forsiden av internasjonal presse. Selv om politikerne vil nekte for sammenhengen her og si at det er «naturlig» at et bidrag ikke varer lenger, burde man selvsagt ikke ha annonsert avslutningen av bidraget dagen etter SVs protester. Dette avslørte kausaliteten – at innenrikspolitikken betyr mest. Den ødelegger den strategiske logikk.

Vi ser denne type dynamikk i alle vestlige land, men i forskjellig grad. I Afghanistan er det å vinne krigen – riktig forstått som å ha makt til å få et politisk utfall som er godt nok – prioritet nr. 1 for USA, Storbritannia, Danmark og Australia, for å nevne de viktigste. Da er hensynet til Nato-forhold, innenrikspolitikk og egen opinion lavere. Slik MÅ det være dersom man skal lykkes militært sett. Hvis man annonserer exit-dato, begrenser seg mht. risiko, tar forbehold om ditt eller datt, svekker man hele sitt strategiske momentum.

Hvis Gaddafi går, er det fordi han skremmes til det gjennom bombing av egne gjemmesteder og boliger. Vi ser at dette er taktikken fra Nato-koalisjonen akkurat nå. Men krigføringen har allerede trukket ut i ukevis, og dersom den fortsetter med det, forsvinner alliert etter alliert. Norge vil takke for seg i operativ flyrolle og si at andre får overta. Men andre står neppe klar. I Afghanistan er det en lang traumatisk historie om manglende styrkebidrag, og det i en type krig som krever utholdenhet over mange år. I Libya vil ikke USA ha noen lederrolle, og det blir da opptil Frankrike og Storbritannia å sluttføre luftkrigen. Vil de det dersom det trekker ut og blir upopulært hjemme? Jeg tror ikke det.

Vi risikerer en serie med mislykkede militære operasjoner fordi det mangler politisk vilje og mot i vestlige land til å ta risiko og tap, stå løpet ut og nedprioritere innenrikspolitikk. Bosnia og Kosovo kan neppe kalles vellykkede operasjoner, selv om Milosevic ga opp. Han fikk utført et folkemord og innledet det som kunne blitt et til før det. Den militære innsatsen mot ham kom altfor sent i gang og var full av selvpålagte begrensninger. Afghanistan er offer for den samme logikken, og ikke minst Libya.

Det er uhyre vanskelig for vestlige land å ta avgjørelser om militær maktbruk. Når en slik endelig er tatt, er det frivillige bidrag som gjelder. Disse kan trekkes ut så snart det blir for politisk vanskelig og dyrt å holde på. Alt dette betyr at den strategiske effekten av militærmakten er mye mindre enn den bør være. Ingen blir skremt av angripere uten enhetlig vilje og utholdenhet. Dette har i sin tur både etiske, sikkerhetspolitiske og økonomiske implikasjoner: Etiske fordi liv går tapt i kriger uten måloppnåelse – man faller uten at det har noen reell grunn; sikkerhetspolitisk fordi «resten» ser til «vesten» og tenker at det meste går uten at noen griper inn. Til sist fremstår vesten selv som en region uten viljestyrke til motstand. Og økonomisk: en bombe koster ca 400.000 kr; et Tomahawk missil 4 millioner. Til slike priser, betalt av borgerne, må man forvente stor grad av politisk måloppnåelse.

Skal regjeringer drive krigføring, må de følge strategisk logikk.