De siste tiårene har norske kirkesamfunn nærmet seg hverandre, og det er blitt et mye bedre samarbeidsklima mellom dem. Det skyldes både at folk som går i ulike kirker og menigheter er mindre opptatt av kirkesamfunnstilhørighet enn om de trives i den lokale menighet, og at kirkelederne har sett at her er det felles interesser som kirkene kan stå sammen om. Mens skillelinjene i norsk kirkeliv for noen tiår tilbake gikk mellom kirkesamfunn, skilles meninger nå like mye på tvers gjennom kirkesamfunn. I dag finnes det karismatiske kristne både blant katolikker og lutheranere, mens mange evangeliske tiltrekkes av den ortodokse eller katolske kirke.

Norges Kristne Råd samler de fleste kirkesamfunn i Norge. Om et par uker skal det velges ny leder, og den foreslåtte kandidat er katolikken Else Britt Nilsen. Hun var den første kvinne utenfor Den norske kirke som tok teologisk doktorgrad i Norge. Bortsett fra hennes kvalifikasjoner både som teolog og leder, sier det noe om det økumeniske samarbeid i Norge at de fleste kirkesamfunn nå støtter en katolikk som leder av Norges Kristne Råd. Selv om Norge har vært katolsk lenger enn det har vært luthersk, 542 mot 474 år, var den katolske kirke uglesett av de protestantiske kirkesamfunn gjennom store deler av 1900-tallet.

Den norske kirke har også gjennomgått store endringer siden 1960-tallet. Fra å være en kirke med monopolstatus, og med flere kontakter med utenlandske kirker enn med norske, har Den norske kirke blitt en viktig aktør når også det gjelder samarbeid med kirkesamfunn her i landet. At de ulike kirkesamfunn møtes mer på like fot enn tidligere, kan også skyldes globaliseringen som viser oss at flere av de kirker som er tallmessig små her i landet, er store kirker i andre land, mens de lutherske kirkene er relativt små på verdensbasis.

Selv om Den norske kirke fortsatt er majoritetskirke her i landet, er det den katolske kirke som opplever størst vekst av kirkesamfunnene. Men hvordan skal man telle kirkemedlemmer? Opprinnelig var det bare trossamfunn utenfor statskirken som oppga sine tall, og så ble dette tallet brukt til å regne ut hvor mange medlemmer Den norske kirke hadde. Nå har Den norske kirke fått sitt eget medlemsregister, og i dag sjekkes alle trossamfunnsmedlemmer opp mot en felles database slik at ingen står som medlemmer i to trossamfunn. Det er ut fra disse formelle medlemstall at trossamfunnene mottar refusjon av kirkeskatt fra stat og kommune.

For Den norske kirkes vedkommende innebærer det at medlemstallet er svimlende mye høyere enn de som sitter i kirkebenkene gjennom ukens gudstjenester og møter. For de fleste andre kirkesamfunn er situasjonen motsatt. De katolske kirkene i Oslo har mange gudstjenester hver søndag, som alle er fullsatt. For de tradisjonelle frikirkene har aktivitet alltid vært et viktigere tegn på menighetstilhørighet enn selve medlemsprotokollen. Også mange frikirker opplever at gudstjenestebesøket er langt høyere enn det medlemsprotokollen skulle tilsi. Men statstilskuddet gis ut fra medlemstall, ikke aktivitet.

En del frikirker har samme problematikk som Den norske kirke når det gjelder forholdet mellom de som er kirkemedlemmer formelt sett, og de som er aktive i kirkesamfunnet. Da frikirkene startet opp sitt arbeid, tok medlemmene et aktivt valg om at de ville tilhøre dette kirkesamfunnet. I dag finnes det familier som har vært baptister eller metodister i tre-fire generasjoner, og det innebærer at dagens medlemmer ikke alltid har valgt sitt medlemskap selv. En del ønsker å stå som menighetsmedlemmer selv om de ikke er aktive i menigheten, andre ønsker å melde seg ut. En folkekirke som Den norske kirke følger mennesker gjennom hele livet gjennom ritualer, mange frikirker «lekker» nok medlemmer fordi de vektlegger aktivitet mer enn ritualer og sakramenter.

I Sverige går det nå fram av skatteseddelen hvor mye penger det koster å være kirkemedlem for ett år. Det har ført til at folk har meldt seg ut av kirken for å spare skatt. Sverige har valgt å gjøre kirkeskatten progressiv. Det innebærer at de som tjener mye, sparer mer i skatt om de melder seg ut. Her i Norge har vi vært vant til at de kirkelige tjenester ikke koster noen ting fordi staten betaler. Etter hvert ser nok mange på kirken som et av mange velferdsgoder det norske samfunn skal gi tilbud om. Er du syk, har du rett på en plass på sykehuset. Skal du konfirmere deg eller gifte deg, har du rett til at kirken stiller opp. På den annen side betaler mange gladelig tusenvis av kroner i året for å være medlem på et treningssenter eller en hobby vi driver med. Hvorfor er det da så underlig at medlemmene er med og betaler hva det koster å drive en kirke eller en menighet?

Er det staten som skal sørge for at vår religiøsitet eller vårt livssyn blir ivaretatt? Skal staten støtte trossamfunn ut fra medlemstall eller aktivitet? Bør det stilles krav fra staten om at visse verdier skal være ivaretatt for at trossamfunn skal få støtte, for eksempel likestilling? Eller kan det tenkes mer parallelt til den støtte som gis til politiske partier: At staten verdsetter det arbeidet trossamfunn gjør med barn og unge, uten at det er bestemte teologiske synspunkter som belønnes eller straffes? Det er i alle fall sikkert at innenfor de ulike kirkesamfunn finnes ulike meninger som spenner fra det konservative til det liberale, fra det karismatiske til det sakramentale. Selv om kirkesamfunnet har en offisiell lære, er det slett ikke sikkert at medlemmene er enige med sine ledere i ett og alt.

På Ansgarskolen møtes forskere og representanter for ulike religioner og livssynssamfunn for å diskutere noen av disse spørsmål neste uke. For en ting er sikkert: Religionen er viktig i mange menneskers liv også i dagens samfunn, enten man ser på medlemstall eller kirkelig aktivitet.