Gårsdagens avslutning av oppgjøret i offentlig sektor avklarer mye for den videre lønnsdannelsen. Rett nok har vi fått en liten streik i kommunal sektor, men den blir — om ikke en pølse i slaktetida - et biaspekt i det store bildet. Hovedinntrykket er at det offentlige oppgjøret følger etter det reviderte oppgjøret i privat sektor, og at særlig staten har tatt signalene om at noe må gjøres for de langtidsutdannede.I så måte må utspillet fra arbeids- og administrasjonsminister Jørgen Kosmo om særforhandlinger med lærerne og om en opptrappingsplan for lønningene i skolen betraktes som litt av en murbrekker. Kosmos signal har ikke bare vært avgjørende for å få denne delen av det offentlige oppgjøret i havn, det viser også at regjeringen, som arbeidsgiver for ulike akademikergrupper, har forstått alvoret i en situasjon den tidligere har neglisjert. Kosmos kommentar om oppgjørets fordelingsprofil må i det lys nærmest betraktes som programmatisk.Det viktigste med årets lønnsoppgjør, er at det angir en ny retning for lønnsdannelsen i offentlig sektor. Noen av forutsetningene som har styrt lønnsutviklingen i solidaritetsalternativets glansår er brutt. Det betyr likevel ikke at noe nytt lønnsregime er lagt på plass. Men situasjonen er åpen. Først når det har gått noen år vil vi se hvor langt det er mulig å drive lønnsdifferensieringen i det offentlige. Først når vi kan skimte fastere konturer av lærernes lønnsopptrapping, kan vi si hva denne vårens oppgjør var begynnelsen til.Men ett er sikkert. Kosmo og regjeringen har solid politisk dekning for sin handlemåte. Selv om det kan være nyanser i synet på hvordan og hvor mye lærernes lønninger skal heves, er det tverrpolitisk enighet om at retningen er riktig. Det bør innebære en garanti for at lærerne får sitt uansett hva som skjer etter stortingsvalget neste høst. En annen lærdom som kan trekkes av årets oppgjør, i privat som i offentlig sektor, er at det er mål for hvor mye økonomisk disiplin det er mulig å få folk til å akseptere. Den pedagogiske utfordringen knyttet til å holde stramme rammer rundt lønnsdannelsen når staten bokstavelig talt vasser i penger, har vært enorm. Denne våren har vist oss moderasjonens og solidaritetspedagogikkens grenser.Alt i alt er det ikke så galt det som har skjedd. Arntsen-utvalgets anbefalinger om lønnsvekst er forsiktig overskredet, men det samme er anslagene for rentenivået og ikke minst prognosene for statens inntekter. Da synes vi det er på sin plass at lønnstakerne får sitt. Det får være måte på til disiplin, selv fra et folk som ofte er karakterisert ved å ha nøysomhet som sin fremste drift.