Ryktene om regjeringen Bondeviks snarlige død har vist seg å være like overdrevne i dag som da regjeringen tiltrådte for over to år siden. Og vi skal ikke legge skjul på at vi selv spådde sentrumsregjeringen et kort opphold i regjeringskontorene. Men det var før Kjell Magne Bondevik hadde vist oss at han er villig til å bite i seg ethvert politisk nederlag og en kritikk som under normale omstendigheter ville ha måttet oppfattes som en mistillitserklæring.Det skal heller ikke legges skjul på at store grupper av velgere har profittert på regjeringen Bondeviks opportunisme. Paradoksalt nok gjelder det i første rekke EU-tilhengerne og de som i en årrekke har arbeidet for en mer liberal alkoholpolitikk. I løpet av de siste to årene har EU-tilpasningen akselerert. Vi er blitt stadig tettere integrert i EU-systemet og sakene er blitt båret fram av en regjering med partier som gikk til valg på å forhindre denne utviklingen. Og i løpet av Kjell Magne Bondeviks regjeringstid har alkoholliberaliseringen virkelig skutt fart. Vi har fått femti nye polutsalg, selvbetjeningspol, økt omsetning og lavere priser på hetvin.Faktum er at denne utviklingen har skjedd langt mer smertefritt med sentrumspartiene som gisler i regjeringskontorene enn om de hadde sittet i opposisjon i Stortinget og flagget hjertesakene sine.Men det blir ikke mye styring av slikt. En regjering som sitter og lar seg dirigere av hva Stortinget til enhver tid måtte mene og som er villig til å svelge alle nederlag i Stortinget, er et parlamentarisk avvik. Den bryter med parlamentarismens grunnprinsipp. Det er en slik analyse som ligger til grunn for Per-Kristian Foss' utspill i går, hvor han omtalte regjeringen som en forretningsfører for Stortinget.Og Høyres nestleder gikk lenger. Han tok til orde for å etablere en bred, borgerlig regjering etter stortingsvalget i 2001, og ville gjerne samarbeide med Senterpartiet og Fremskrittspartiet for å få dette til. Og dersom Arbeiderpartiet går inn for EU-medlemskap i neste valgperiode, så Per-Kristian Foss heller ikke bort fra et regjeringssamarbeid mellom Høyre og Ap.Rent bortsett fra at dette kan være innledningen til en intern maktkamp i Høyre — Høyre-leder Jan Petersen var raskt ute med å ta avstand fra sin nestleders høyt-tenking - formulerer Per-Kristian Foss tanker som Høyre og de borgerlige partiene må ta alvorlig i tiden fram til valget. For ett synes i hvert fall sikkert. Den nåværende sentrumsregjeringen kommer ikke til å bli sittende etter valget i 2001.Mye tyder på at EU-saken vil komme opp igjen i neste stortingsvalgperiode som følge av at Arbeiderpartiet setter saken på dagsordenen i sitt valgprogram. En ny medlemskapssøknad utelukker Senterpartiet som regjeringsparti. I så fall bør det være aktuelt for Høyre og Arbeiderpartiet å diskutere dannelsen av en storkoalisjon med det ene, overordnede formål: Å sørge for å få Norge inn i EU. Noen større, nasjonal oppgave og utfordring finnes ikke i norsk politikk ved inngangen til det 21. århundre.