Men ingen tror at den overraskende militære seieren til de makedonske regjeringsstyrkene i helgen gir noen varig løsning på den nye, farlige Balkan-krisen.Allerede tidlig på 1990-tallet, da oppløsningen av den jugoslaviske føderasjonen startet, var kanskje den største frykten en utvidelse av krigshandlingene mot sør og øst. Altså at erkefiendene — og NATO-landene - Hellas og Tyrkia, samt Bulgaria, skulle bli involvert. Faren ble midlertidig dempet fordi Makedonia klarte å opprette et moderat demokrati, samtidig som den symbolske, men farlig følelsesladede striden med Hellas om bruken av navnet Makedonia, ble løst.Det den demokratiske makedonske regjeringen ikke klarte var å gi det albanske mindretallet i Makedonia en følelse av likeverd, hverken kulturelt eller økonomisk. Det albanske språket ble i praksis aldri et likeverdig språk selv om det blir brukt av en tredel av landets befolkning. Også fordelingen av stillinger, både i toppsjiktet og lenger nede, i det offentlige liv ble opplevd som skjev av albanerne. Striden om et eget albanskspråklig universitet i den «albanske» byen Tetovo ble også en kilde til gnisninger.Parallellen til forholdene i Kosovo under Milosevic er slående, selv om forskjellen også er stor. I Kosovo var det et nasjonalistisk diktatur som forsøkte å «serbisifere» området. I Makedonia er det et forholdsvis velfungerende demokrati som har forsøkt å fordele både goder og byrder så noenlunde likt mellom et slavisk flertall og et albansk mindretall. I en så vanskelig oppgave vil det alltid være noen som er misfornøyd. Likevel har flertallet av den albanske befolkningen hele tiden vært innstilt på en rent politisk løsning av uoverensstemmelsene.Det er grunn til å tro at utbruddet av det militære albanske opprøret i grensetraktene mot Kosovo i hovedsak er inspirert av gamle stor-albanske drømmer, regelrett kriminalitet, og den kosovoalbanske konsolideringen over grensen i nord. Så langt har FN-administrasjonen av Kosovo ikke vært særlig vellykket ut fra målsettingen om å gjenopprette Kosovo som en fredelig multietnisk (serbisk/albansk) jugoslavisk provins. Med Milosevic borte, og et demokratisk styre i Beograd, burde forholdene ligge bedre til rette.Milosevic' avgang har snudd opp ned på det internasjonale samfunns holdning til partene på Balkan. Nå er Serbia en samarbeidspartner som brukes aktivt av FN og NATO for å få til en politisk løsning. «Fienden» er ikke definert etter etniske skillelinjer, men etter hvilke virkemidler som brukes. Derfor er den delen av albanerne som bruker militær vold nå de nye skurkene på Balkan. Med rette.