Men det er en betinget lettelse vi har med å gjøre. Det fryktelige har fått både ansikt og et tydeligere rotfeste i vårt eget miljø.Der vi før hadde en stor sorg og et adresseløst sinne å hanskes med, har vi nå fått vite hvem som etter alt å dømme begikk de grufulle drapene. Det gjør sorgen mer sammensatt. For samtidig som vi alle i allminnelighet, og de pårørende til de drepte i særdeleshet, aldri vil bli helt ferdig med hvorfor to småjenter brutalt myrdes av to unge menn fra sitt eget nærmiljø, er tragedien nå utvidet. Familiene til de to pågrepne er brått rammet av en ulykke som det i dag ikke er mulig å overskue konsekvensene av.Det er viktig at vi lytter til sogneprest Torbjørn Lied som i gårsdagens utgave av Fædrelandsvennen, advarer mot lynsjestemning. Det er berettiget å føle sinne nå, særlig for dem som sto de to jentene nærmest. Men samtidig er det viktig at vi overlater håndteringen av straffesaken til rettsapparatet. Politiet har gjort en rosverdig og ytterst profesjonell jobb; nå stoler vi på at rettsapparatet vil følge opp med samme profesjonalitet.Midt oppi det ufattelige som har rammet byen og familiene, er det noe her som er løfterikt. Vi har et politi som har gjort en utmerket jobb, vi har et helsevesen, en kirke og et støtteapparat for øvrig som har fulgt saken opp slik det skal gjøres. Vi har et lokalsamfunn på Grim som har brukt denne saken til å vise praktisk omsorg og solidaritet. Vi har en by og en landsdel som bryr seg. I et samfunn der det oftest er kritikken av alt som ikke fungerer som dominerer overskriftene, har denne saken vist oss fellesskapets kjerneved fri for råte.Likevel er det nettopp i disse velfungerende lokalsamfunn at de grusomste kriminelle handlinger unnfanges og begås. Det er et tankekors og minner oss om at vi aldri kan beskytte oss helt ut mot katastrofene. Den menneskelige natur har alltid en skyggeside som kan vise seg for oss uansett hvor omhyggelig vi røkter oss selv og de miljøene vi lever i. Djevelskapen er bare unntakvis noe utenfralevert og ansiktsløst monsterlignende; den fremtrer oftest som en iboende side ved oss selv. Derfor er det like opplysende som sjokkartet å se at en morder har et ansikt som ikke skiller seg fra mengdens.Likevel må vi spørre oss om det er ytterligere tiltak vi som fellesskap kan treffe for å unngå slike tragedier som denne. Det er et spørsmål som vil bli stilt om og om igjen i dagene som kommer. Og én institusjon synes vi uansett det kan være på sin plass å foreslå nedlagt. Vi har før erfart at Ungdommens heimevern har vært varmestue for personer med voldsfantasier. Det bør være et tankekors denne organisasjonen nok en gang dukker opp i randsonen av en alvorlig kriminalsak.