Det er et like underholdende som underlig utspill. Sist vi hørte noen uttrykke seg på tilsvarende måte, var da tidligere Høyre-leder, Jan P. Syse, beklaget seg over at Arbeiderpartiet hadde stjålet Høyres klær mens Høyre badet.Som lesernes vil huske, sa Syse dette ved inngangen til den dvale Høyre nå stadig befinner seg i. Hva det blir til med Senterpartiet skal være usagt, men det er opplagt for alle både i og utenfor partiet at det ikke står så godt til med oppslutningen som for et halvt tiår siden. Det kan ha mange årsaker, og er det noe som er sikkert, så er det at partifolk selv gransker og går i seg selv. Det skulle ikke minst diskusjonen om partiet er tjent med fortsatt sentrumssamarbeid eller ikke illustrere bedre enn noe annet.Men partiets talsmenn og -kvinner får bestemme seg. Det går ikke an den ene dagen å hevde at partiet ikke får gjennomslag for sine saker overfor KrF og Venstre, for den neste dagen å påstå at partiets saker frontes så ettertrykkelig av KrF at det går ut over Senterpartiets synlighet. Man kan ikke mangle gjennomslag og oppleve seg kuppet samtidig. Det blir nærmest selvmotsigende.Vi tolker det Kristiansen sier som en frustrasjon over at partiets egne frontfigurer ikke synes. Og det er ikke så rart. På vei ut er veteranene Anne Enger Lahnstein og Johan J. Jakobsen. De spilte alltid i rikspolitikkens førstedivisjon. Odd Roger Enoksen er en grei kar, men noe kraftsentrum er han ennå ikke blitt, i alle fall ikke på Stortinget. Og når partiets hjertesaker ikke står i fokus for den politiske debatten, må det gå som det går. Velgertekket glipper, mens krybbebitingen tiltar.Det er ikke noe underlig med det. Om vi ser tilbake på den nære partihistorien, har Senterpartiet klart seg bedre i norsk politikk enn valgforskerne hadde spådd. Det har å gjøre med at partiet tidvis har truffet med et budskap som har favnet flere enn kjernevelgerne med bakgrunn fra landbruket. Slike saker kan komme igjen, selv om EU-saken nå ser ut til å gli vekk for noen år.Og da er det opp til Senterpartiet selv å smi mens jernet er varmt. Det var Senterpartiet som av all kraft i sin tid ville stable sentrumsalternativet på beina. Da går det for skams skyld ikke an å bebreide dette alternativets frontfigur og statsministerkandidat at han markedsfører Senterpartiets saker for godt. Problemet må jo da heller være at Kjell Magne Bondevik gjør jobben sin, mens noen i Senterpartiets ledelse ikke gjør sin. Kristiansen slår på skjækene når hun mener merra. Det er hun ikke den første som har gjort i norsk politikk, heller ikke i Senterpartiet.