Eva Kvelland , Venstre, sitter i Kristiansand bystyre. Hun har har skrevet dette debattinnlegget:
De siste månedene har mediebildet i Kristiansand vist oss at skolepolitikk ikke bare handler om nedleggelser, sammenslåinger og nye skoler. Det handler først og fremst om barn.For en tid tilbake kom jeg i snakk med en eldre herre på toget. Han kom på i Drammen og fant vindusplassen helt bakerst i vogna. Vi pratet om mye, Asbjørn og jeg. Men for en gangs skyld brukte jeg mer tid til å lytte enn til å snakke. Asbjørn er pensjonert lærer – i sløyd og i matematikk – og han fortalte meg historien om den ene eleven han aldri glemmer:
11 år og et problem
En ung gutt som ikke passet inn i den skolehverdagen han var plassert i. Han var svak faglig, falt gjennom sosialt og havnet ofte i trøbbel i friminuttene. Han fikk spesialundervisning i eget grupperom, ble stadig sendt på gangen, til rektors kontor eller hjem til foreldrene. Til slutt ble han flyttet til en annen skole.
Det var i femte klasse. Gutten var elleve år, på skakkjørt vei ut i livet og ble behandlet som et problem – for alle andre enn ham selv: Jeg angrer på måten denne gutten ble kastet vekk og flyttet rundt, kun for at andre skulle få det bedre og systemet skulle fungere. Ingen tenkte egentlig på hva dette gjorde med ham og hans fremtid . Asbjørns historie handler om hvor galt det kan gå når enkeltmenneskene må vike for systemet.
Hva mener du? Si din mening i debatten!
Skyggesiden av skoleverket
De siste månedene har mediebildet i Kristiansand vist oss at skolepolitikk ikke bare handler om nedleggelser, sammenslåinger og nye skoler. Det handler først og fremst om barn. Om elever som legger grunnlaget for resten av sitt liv – i de skolene vi har ansvar for.
Viktigere kan politikken neppe bli. Rektor ved Oddemarka skole, Rune Heggdal, fortalte i Fædrelandsvennen 18. januar om en gruppe elever som ikke lenger kommer på skolen eller ikke orker å følge undervisningen. Noen dager senere fortalte en mor om sin 15 år gamle sønn, som ikke var i stand til å håndtere skolehverdagen. 3. februar kunne vi lese om en elev i Vennesla som slo en lærer.
Slike historier er triste, men virkelige. De viser skyggesiden av norsk skoleverk, men det er likevel viktig at de blir fortalt åpent og ærlig. Det er vårt politiske ansvar å sette skolene og lærerne i stand til å gi alle elever – også de som faller utenfor – et godt nok tilbud og en tilpasset undervisning. Svarene som kommer i kjølvannet av slike historier handler ikke om å konservere dagens skolestruktur. De handler om å bli flinkere på tidlig innsats; om å bruke mer penger på spesialpedagogikk; om å få flere kompetente rådgivere, og om å la barnevernspedagoger og sosionomer slippe til i grunnskolen.
Tro på egne evner
Jeg vet ikke hva som er fasiten, men jeg vet at vi svikter disse barna om vi ikke bruker ressursene på en bedre måte enn i dag. Skolens oppgave er å gi den enkelte elev et best mulig kunnskapsnivå, gode grunnleggende ferdigheter og tro på egne evner. Det er ingen liten og enkel oppgave, men det er en av de aller viktigste oppgavene samfunnet har. Det grunnlaget som legges i barnehage og grunnskole, er med på å bestemme veien videre. Det er der vi unngår frafall i videregående skole, og det er der vi settes i stand til å mestre resten av livet. Det er derfor Asbjørns historie er så viktig. Den forteller om en elev som ble satt til side for systemet, og det er den samme fella vi går i om vi i Kristiansand ikke viser vilje til å flytte fokus og penger fra struktur til innhold.
Hva mener du? Si din mening i debatten!
Mer penger til innholdet
Politikken har alltid en økonomisk side. Velger du noe, velger du samtidig vekk noe annet. Når tallene viser at Kristiansand kommune bruker mer penger på skolesektoren enn andre, sammenlignbare kommuner, så betyr ikke det nødvendigvis at vi bruker mer penger i klasserommet. Det er mer sammensatt enn som så.
I Kristiansand er det mye som tyder på at merforbruket blant annet er et resultat av en dyrere skolestruktur enn i sammenlignbare kommuner. Vi har en god skole i Kristiansand, men vil vi ha mer penger til innholdet, så må vi kutte et annet sted enn i klasserommet. Derfor handler det også om økonomi når vi legger ned eller slår sammen skoler. Onsdag denne uken vedtok bystyret å samle barneskoletrinnet i Torridal på Hommeren, men likevel å beholde en 1-4-avdeling på Mosby.
Foran oss i tid ligger en debatt og en behandling av skolestrukturen i Justvik-området. Bak oss ligger en nedleggelse av Erkleiv, og et bystyreflertall som i aller siste runde valgte å ikke legge ned Voie skole. Og vi vet at det kommer flere runder. Penger kan kun brukes én gang. Bruker vi for mye på strukturen, får vi mindre til innholdet. Slik fungerer det også i skolesektoren, og det er derfor påfallende å se hvor lite politisk vilje det er til å ta de nødvendige grepene i en sektor med en stor mengde ledige skoleplasser og dyr struktur.
Jeg forstår godt hvorfor foreldre og barn på Mosby, Voie eller andre steder slåss for skole og nærmiljø. Men jeg har problemer med å forstå politikere som ikke står løpet ut. Gode hensikter om å gjøre noe med skolestrukturen er lite verdt, når vi stadig ser knefall i siste runde. Til sjuende og sist er det elevene og lærerne som taper om vi ikke evner å bruke mer penger på innholdet i skolen og mindre på strukturen.
Savner bevissthet
Jeg tenker mye på hvordan vi sviktet den ene eleven , sa Asbjørn på toget. Og det er det det handler om. Hvordan hver enkelt elev lærer, mestrer og trives. Jeg savner en større bevissthet rundt det ansvaret vi som lokalpolitikere har. Ikke bare for de fysiske strukturene – men også for innholdet i skolen. For eleven. I fjorårets budsjettmøte i bystyret fikk jeg flertall for et forslag om en årlig debatt om innholdet i skolen. I oppvekststyret skal vi snart ta stilling til hva som skal være hovedtema for høstens debatt.
Det er allerede på dagsorden, og vi må nå vise at vi mener alvor når vi snakker om tidlig innsats og om elever som på en eller annen måte faller utenfor i skolehverdagen. Jeg kommer til å foreslå at dette blir tema for årets debatt i bystyret. Jeg tror ikke en slik debatt alene løser utfordringene, men jeg tror det er en god start og en mulighet til å forsøke å gi noen svar på det viktige spørsmålet: Hva vil vi med skolen i Kristiansand?
Hva mener du? Si din mening i debatten!