Hellas vakler videre

Etter harde forhandlinger mellom eurosonens finansministre gjennom hele natt til i går, får Hellas utbetalt sine hardt tiltrengte 130 milliarder euro, eller tett opptil 1000 milliarder kroner. Dermed er en viktig milepæl passert i bestrebelsene på å redde det forgjeldede landet fra en konkurs, med de uforutsigbare konsekvenser det kunne medføre. Men det er ennå langt til mål.

Ett hinder som må passeres i løpet av kort tid, er å få aksept fra banker og andre kreditorer om å ettergi 53,5 prosent av sine tilgodehavenders pålydende verdi, i sum rundt 100 milliarder euro. Selv om mange i privat sektor allerede har tatt Hellas-tap gjennom å videreselge statsobligasjoner til langt under pålydende, er det ingen selvfølge at vilkåret oppfylles i tilstrekkelig grad. I den jungelen det moderne finansmarkedet utgjør, finnes det aktører som har satt penger på en gresk konkurs, og følgelig er interessert i at den inntreffer.

På litt lengre sikt forutsetter "troikaen" EU, Det internasjonale pengefondet og Den europeiske sentralbanken at Hellas skal få på plass økonomisk vekst allerede fra 2014, og at det vil bringe den greske gjelden ned til 120,5 prosent av landets brutto nasjonalprodukt innen 2020. Det er åpenbart en optimistisk forutsetning; faren er betydelig for at dype kutt i offentlige utgifter og befolkningens velferdsgoder heller vil sende landet inn i en spiral av stadig dypere, økonomisk tilbakegang. Skjer det, vil selv en redusert, nominell gjeldsmengde fremstå som ikke-bærekraftig i forhold til en skrumpet nasjonaløkonomi. Da stiger også den magiske prosentsatsen til nye høyder.

Faktisk har den greske staten vært betalingsudyktig flere ganger før, blant annet i 1893 og 1932. Men verden var noe enklere da, på godt og vondt. I dag er de sosiale og politiske konsekvensene av en konkurssituasjon, "kontrollert" eller ikke, skremmende for et Europa hvor EU i bunn og grunn er et fredsprosjekt og euroen dets logiske videreføring – om enn ikke spesielt vellykket sådan.