– Eksproprier i Blindleia, som er selveste indrefileten vår, sa Høyres eks-statsråd Victor Norman i God Helg i fjor. Tanken er radikal, og den har mye for seg. Byggingen i strandsonen har vært kolossal her til lands etter krigen; faktisk så stor at den forringer opplevelsesmulighetene langs kysten i Sør-Norge.

Seilingsmønsteret til båtturister fra Oslo-området gir et tydelig bilde på situasjonen. Når de kommer til Færder fyr, må de velge enten å dra til Sørlandet, eller til Sverige. 60 prosent velger Sverige. Mindretallet drar nedover til oss, melder Dagens Næringsliv. Årsaken gir generalsekretær Jan-Erik Næss i Kongelig Norsk Seilforening: Det er rimeligere å spise og drikke i Sverige, havneavgiftene er lavere og det svenske skjærgården er betydelig mindre nedbygd enn den norske. Han kritiserer norske gjestehavner for å være lite opptatt av å gjøre seg konkurransedyktige. Her handler det om å hale mer penger ut av dem som kommer enn å få inn flere gjester, mener Næss.

Vårt norske problem består i at vi ennå ikke har tatt inn over oss indrefiletens fundamentale betydning. Vi fikk riktignok vår strenge strandlov samtidig som svenskene fikk sin, men vi har valgt å legge den ubrukt i en skuff. Kun i nyere tid har vi tatt den fram igjen, men fortsatt uten å ta konsekvensen av at vi har skuslet bort mulighetene som ligger i å gjøre strandsonen til en av de viktigste ressursene for gode opplevelser.

Vi har valgt å gi råderetten over strandsonen til et fåtall privatpersoner som har fått legge beslag på de fineste, luneste og best tilgjengelig områdene. I mangel på forståelse for strandsonens viktighet, har vi gjennom årtier ukritisk innvilget så å si enhver byggesøknad fra privatpersoner i vannkanten; prosjekter som kun har hatt disse privatpersonenes interesser for øye, ikke storsamfunnets. Vandalisme ved hjelp av dynamitt eller forstyrrelse av horisontlinjen har få brydd seg om.

Nå har vi muligheten for å besinne oss. Vi kan gripe anledningen som ligger i tidens motestrømninger til ikke bare å sette bremsene på, men også til å lage felles planer for utvikling av kysten langs Sørlandet som opplevelsesarena.

De siste årene har det vært en økende miljøbevissthet, som blant mange andre ting har ført til en større forståelse for kystens betydning. Det er blitt moderne å ta vare på naturen, og stadig flere er opptatt av at vi ikke må påføre den uopprettelig skade. Akkurat nå har vi et «mulighetens vindu», skapt blant annet av besøket fra Al Gore i fjor. Det bør vi utnytte for alt det er verdt. Ikke for å være ekle mot privatpersoner, men for å sikre oss alle best mulig opplevelser.

Samtidig foregår det en utvikling i næringslivet, der den mest økende næringen internasjonalt er opplevelsesindustrien. Som forbrukere anvender vi en stadig større andel av inntektene våre på kjøp av opplevelser, og stadig flere mennesker sysselsettes for å servere dem til andre.

Film, mat, musikk, vin, festivaler og reiser er stikkord for industrien, der natur og kultur er de viktigste råvarene. Det er derfor Cultiva satser så intenst på å få fram virksomheter i Kristiansand som kan livnære seg innen denne voksende næringen. Men foreløpig har ingen tatt et samlet grep her sørpå for å utvikle en levedyktig opplevelsesindustri i skjærgården.

Hver kystkommune putler med sine reguleringsplaner, sin gjestehavn og kanskje en liten sightseeing båt for dem som klarer å finne den. Hver restaurant, hvert hotell og ett og annet cateringbyrå strever med sitt i strandkanten uten et samlet grep eller overordnet plan. Hver etat i kommunen forholder seg isolert til sitt felt, uten koordinering i henhold til en overordnet masterplan.

Sørlandets forhold til indrefileten som potensiell råvare henger igjen i gamledagers tenkning, som forenklet sagt består i en forestilling om at hver sørlending har sin båt og sitt makrellsnøre, og ferdig med det. Og tilreisende får gudhjelpemeg klare seg selv; hvis de da absolutt må komme hit. Helst bør de holde seg der de er. Egentlig. Så vi kan ha fileten for oss selv. Vi har ennå ikke tatt inn over oss at strandsonen her sørpå er en nasjonal helligdom som vi forvalter på vegne av kommende generasjoner. De vil ikke takke oss for at vi lot tilfeldige privatpersoner få sprenge i stykker svaberg eller anlegge kunstige strender der det tilfeldigvis måtte behage de velhavende. Det vi bedriver er på ingen måte fremtidsrettet, verken som naturforvaltning, eller opplevelsesmessig.

Her trengs et samlet grep, både for å bevare naturen og for å utvikle kystsonen som opplevelsesarena. Her trengs båtplasser, hoteller, spisesteder, organiserte båtturer, brygger, badeanlegg, utescener og underholdningstilbud. Etterspørselen ligger der latent i vestlige menneskers stadig økende trang til opplevelser. Penger blir det også av sånt. Undersøkelser viser eksempelvis at hver båtturist i Sverige legger igjen 750 kroner pr. døgn. Gjestehavnene langs vestre svenskekyst tjener årlig rundt en halv milliard kroner på oslobåtene, som ellers kunne tatt turen til Sørlandet, dersom vi hadde vært mer offensive.

VG melder om 10 prosent nedgang i belegget i sørlandske båthavner i år i forhold til i fjor. I Sverige er det slagsmål om plass i gjestehavnene, som nå jobber med nye ideer. Flytende hoteller et av dem, kanskje i regi av Petter Stordalen, skriver Dagens Næringsliv.

Slikt kunne vi drevet her og. Men for å gi rom til sånt, må storsamfunnet først ta en gjennomgang av arealene i strandsonen og bestemme hvilke som må vernes av kulturhistoriske eller naturmessige årsaker. Så bør en øremerke områder for henholdsvis bevaring og utvikling. På bakgrunn av en slik plan kan en benytte seg av Victor Norman-strategien: Kjøpe opp de beste filetene, sikre dem for allmennheten og bygge opp den infrastrukturen som trengs for å lede mennesker med og uten egen båt ut i skjærgårdens skjønnhet.

Vi er i den heldige situasjonen at dette faktisk er gjennomførbart, ettersom vi kan dra nytten av enda et «mulighetens vindu»; den historisk høye oljeprisen. Den gjør det realistisk å sikre for all ettertid alle strandeiendommer som blir lagt ut for salg i attraktive områder langs kysten, uten at det blir inflasjonsdrivende for norsk økonomi. Det ville vært fremtidsrettet, miljøvennlig og menneskevennlig. Men så langt har regjeringen bare satt av en pinlig beskjeden pengepott til formålet, som allerede er oppbrukt. Det er aldeles uakseptabelt at regjeringen ikke umiddelbart hiver seg rundt og bevilger penger så Kristiansand kommune kan sikre en avstengt, privat bit av vår felles strandpromenade i bykjernen for allmennheten. Hadde landet hatt en plan for bevaring av norsk strandsone, ville vi med selvfølgelighet ha sikret kjøpet av de tre øyene i Grimstad-skjærgården som nå er for salg. Men regjeringen vender det døve øret til.

Vi kan ikke leve med en sånn tafatt og putlete strandsoneforvaltning.

Tiden er overmoden for en betydelig mer offensiv offentlig innsats. Planer tar det en viss tid å lage, men penger fins det nok av. Vi kan ikke la oss stoppe av en selvkonstruert handlingsregel i en så viktig sak. Oldebarna våre vil ikke ha forståelse for at vi heller saltet pengene ned i utlandet enn å sikre dem varige, uerstattelige verdier her hjemme.