Det er viktig med en dag hvor sorg og savn står i sentrum. Derfor har vi allehelgensdag som er første søndag i november. Det er sunt å stoppe opp, gjerne i fellesskap, å reflektere over liv og død. Det er blitt en skikk å tenne et lys ved graven. Tusenvis av levende lys blir tent, små, varmende lyssignaler til minne om dem som ikke lenger er blant oss.
For noen er turen til kirkegården en god opplevelse, andre får vonde sår revet opp. Opplevelsen av allehelgensdag er like mangfoldig som antallet besøkende på kirkegården. Lysene er et uttrykk for noe det er vanskelig å sette ord på, noe som det ikke er så enkelt å forklare. Det handler om savn og lengsler.
Mange besøker også kirken denne søndagen. Det har de senere årene blitt en kirkesøndag med stor oppslutning. Flere menigheter sender innbydelser til pårørende som har mistet en av sine kjære det siste året og viser til at de døde vil minnes i kirken. De avdødes navn vil bli lest opp mens det blir tent lys. Mange av dem som blir minnet er verken hverdags— eller høytidshelgener, men det er da heller ikke det som er det avgjørende.
Det å leve er menneskets største ønske og sterkeste drift. Men å leve kan være et vanskelig foretagende. Mange har ønsker om å gjøre ting om igjen, ha mye ugjort. I møte med døden kjenner vi på sorgen, men ofte er det takknemligheten som fyller oss, og ved den kan vi tenke at livet og døden er flettet i hverandre.
Vi tenker på det avdøde betydde for oss. Vi opplever igjen og igjen at det avdøde var for oss, vil forbli levende i oss gjennom alle minnene vi har. Minner som kan gjøre vondt, men som også gir trøst. Minner som har satt spor i oss og som kan fortsette å puste liv i oss fremover. Minner som forteller at kjærligheten er det viktigste.
Det at vi opplever sorg, vil også si at vi har opplevd kjærlighet, det å bli elsket. Det gir oss håp og liv, det som en generasjon kan gi den neste i gave.
Mister vi evnen til å sørge, mister vi evnen til å glede oss. «Alt har sin tid,» heter det Predikeren. Det må være tid til fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp, en tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse, en tid til ålete, en til å miste. Predikeren, eller Forkynneren som han nå kalles, regner opp livet med all dets mangfold og sine kontraster. For slik er jo livet, også til dem vi har tatt avskjed med. Men det å møte døden gjennom et menneske vi kjenner kan også gi oss et nytt perspektiv på livet.
Å være menneske betyr å leve med smerte og sår. Lidelser og sorg er en del av våre liv. Og det er for de fleste av oss ikke noe sykelig vi trenger behandling og medikamenter for. Vi må gi plass til hele livet med alle dets motsetninger.
Allehelgensdag er en flukt inn i virkeligheten slik den er. I møte med døden ser vi som er tilbake ofte livet klarere. En gammel egyptisk legende forteller om fuglen Fønix – som det bare fantes en av i hele verden. Hvert 500. år viste den seg i Egypt. Og når fuglen følte at døden nærmet seg, bygget den et rede og la seg opp i det. I redet brant den opp, alt ble til aske. Men fra asken gjenoppsto den som en ny fugl – og den nye fugl Fønix fløy opp mot den blå himmelen, klar for å begynne igjen.
Mange tror det ikke går an å stole på en fremtid, at ting er så ødelagt. Legenden om fugl Fønix er en legende om at alt har muligheter. Allehelgensdag kan hjelpe oss til å gjøre sorgen til noe positivt. For når vi er sårbare med vår sorg møter vi hverandre på en annen måte. Vi lærer hverandre å kjenne på en mer ekte og nærmere måte enn før. Sårbarheten gjør at vi finner hverandre. Så blir vi mer oppmerksom på at livet er så altfor kort. Da er det om å gjøre at vi gjør det beste ut av den tiden vi har fått tildelt og er opptatt av det som virkelig betyr noe!