Unge i Agder troner øverst på trygdetoppen. I gårsdagens avis kunne vi presentere en undersøkelse fra Agderforskning som viser at hele fem prosent av aldersgruppen 16 til 50 år er uføretrygdet. Det er et dramatisk tall.
I en tid der arbeidslivet skriker etter arbeidskraft, må det være en systemsvikt når så mange defineres ut av arbeidslivet. En slik utsiling av mennesker bør ikke samfunnet akseptere. Til det er arbeidslivet for viktig for unges fremtid, både sosialt og økonomisk. Dette er et spørsmål om livskvalitet for svært mange mennesker.
Men det betyr også at man må stille spørsmål ved det systemet som har skapt dagens situasjon. Velferdssamfunnets oppgave er å ta vare på dem som faller utenfor, ikke å skyve dem ut. I lys av Agderforsknings rapport må det stilles spørsmål ved om det i dag er for lettvint å uføretrygde et menneske. Her har både Nav og den enkelte lege et stort ansvar. Det offentlige bør føle en særlig forpliktelse til å forhindre at trygdekulturen får gå i arv, slik den åpenbart gjør i enkelte kommuner. Lindesnes fremstår i rapporten som et grelt eksempel på dette.
Men uføretrygd er også et spørsmål om personlig ansvar. Det skal ikke være attraktivt å havne på trygd. Aller minst i ung alder. Likevel fremkom det i gårsdagens avis skremmende holdninger blant enkelte unge. Blant annet synes det å være sterk motvilje blant en del mot å flytte eller pendle for å få jobb. Det gir grunn til å spørre om systemet er for sjenerøst mot dem som velger å bli hjemme i stedet for å reise for å få seg arbeid.
Det er samfunnets plikt å ta vare på de menneskene som ikke klarer å tilpasse seg arbeidslivets krav. Men det er ingen grunn til at Agder skal ligge betydelig høyere enn resten av landet på uførestatistikken. Derfor bør Agderforsknings rapport, som i går ble presentert for fylkespolitikerne i Vest-Agder, bli en spore til debatt der beslutningstakere også stiller spørsmål ved tidligere vedtatte sannheter.