Samtidig har debatten på flere fylkesårsmøter i det siste med all mulig tydelighet vist hovedårsaken til SVs vanskelige situasjon: Afghanistan. Utålmodigheten på partiets grasrot blir stadig sterkere. Partisliterne frustreres over å måtte forsvare at man er med på å føre krig i et fjerntliggende land under NATO-kommando.
I de tunge fylkeslagene Rogaland og Hordaland vant aktivistene fram under fylkesårsmøtene nylig og krevde at SV skal jobbe for tilbaketrekking av alle norske styrker. I Oslo samlet utsendingene seg om et kompromiss der man vil jobbe for en ny NATO-strategi innen 2009. Samtidig forsøker partiledelsen å balansere utålmodige fylkeslag opp mot den lojalitet til Norges forpliktelser som regjeringssamarbeidet krever.
Møtet med virkeligheten har blitt langt tøffere enn SVs ledelse og medlemsmasse var forberedt på da de jublende inntok maktens korridorer for drøyt to år siden. Foreløpig er det få SV-ere som sier det rett ut, men det er åpenbart at stadig flere synes regjeringssamarbeidet nå koster mer enn det smaker. Resolusjonene fra Rogaland og Hordaland er ett av uttrykkene for dette. Sentralstyremedlem Ingrid Fiskaas ønske om å starte en fredsbevegelse som skal bekjempe SV-regjeringens politikk, er et annet.
Men for SV er det ikke noe alternativ å trekke seg ut av regjeringen. Selv om det for mange kan virke som en tiltalende strategi for å kunne slikke sårene og bygge partiet opp til neste møte med velgerne.
Den rødgrønne regjeringen er svenneprøven på om SV er kapable til å sitte rundt Kongens bord. Feiler partiet før denne fireårsperioden er over, vil det påføre SV uopprettelig skade som et seriøst samarbeidsparti i overskuelig fremtid.
Derfor er det ingen annen vei enn den smale og tornefulle hvor partileder Kristin Halvorsen nå forsøker å lede sin stadig mindre flokk. Det store spørsmålet for Halvorsen — og også hennes regjeringskolleger i Ap og Sp - er hvor mange SV-ere som er igjen i september neste år.