De modige demonstrantene som hver dag fyller gatene i Irans byer risikerer svært mye; både jobb, studier og i ytterste konsekvens livet. Når de likevel fortsetter å trosse de gamle menn med skjegg og makt, sier det mye om frustrasjonen hos den jevne kvinne og mann. Og om raseriet mot middelalderske lover som er tredd ned over dem i Allahs navn. På dette området har iranerne mye til felles med mange av sine naboer som i det siste har gjort opprør mot de samme kreftene.
Lenge så den ut som om den ikke lot seg stanse, den islamistiske bølgen som i mange år har skylt over Midtøsten og andre land. Iran har i mange tilfeller vært selve inspirasjonskilden. Presteregimet har sendt oljepenger, mullaer og våpen til grupper med reaksjonære tolkninger av islam, der religionen skulle styre folks liv. Fiendebildet av USA og Vesten samt korrupte og autoritære regimer ga lenge islamistene ufortjent lett spill.
Men i det siste har det kommet stadig flere håndfaste bevis på at folk flest sier stopp. Der de får mulighet, sier den jevne mann og kvinne nei til å la seg styre av ekstremister. Vi så det først i Irak, der de amerikanske styrkenes innmarsj først la veien åpen for al Qaida-inspirerte grupperinger som under dekke av motstandskamp påtvang kvinner å gå med slør, stengte jenteskoler og satte en strek over mange av de rettigheter Saddam Hussein tross alt hadde innført.
Men etter hvert fikk folk nok og turte å stå opp mot barbarene. I dag er de mest ekstreme grupperingene på defensiven i store deler av Irak. I deler av Pakistan har vi sett det samme. Der lot regjeringen Taliban-lignende grupper ta kontroll over Swat-dalen, ikke langt fra hovedstaden Islamabad. I Allahs navn måtte kvinner holde seg innendørs, menn la skjegget gro, og skoler ble ødelagt. Likene av mennesker som brøt lovene, ble hengt opp i stolper til skrekk og advarsel.
Etter at den pakistanske regjeringshæren gjenerobret dalen, har folk turt å fortelle om skrekkregimet. Og om hatet til de primitive men godt bevæpnede mennene som misbrukte religionen til å holde samfunnet i et jerngrep. Til og med i de uregjerlige grenseområdene mot Afghanistan har det i det siste kommet rapporter om at innbyggere i enkelte landsbyer samler seg til kamp mot krigsherrene som har skrudd utviklingen tilbake til middelalderen.
Lenger vest var det tidligere i vår opplest og vedtatt at Irans fundamentalistiske forbundsfeller Hizbollah ville vinne parlamentsvalget i Libanon. Men da folket ble spurt, sa det nei. Partiene som kunne brakt det såkalte Guds parti til makten, ble stemt ned.
Alle disse tilfellene er forskjellige, men de har ett klart fellestrekk. Folk vil ikke styres av mørke krefter som misbruker islam til å frata mennesker de mest grunnleggende rettigheter. Sammen med en kollega opplevde jeg disse sterke følelsene under en reportasjetur til Iran for et par år siden. Vi trålte Teherans gater i en ukes tid og snakket med vanlige folk, som strømmet til for å si sin hjertens mening når de så vestlige mennesker.
Inntrykket var entydig. De unge var utålmodige og hadde bare forakt til overs for regimet. Den islamske revolusjonen i 1979 som styrtet den brutale sjahen, hadde de ikke noe forhold til. De lengtet etter verden utenfor, slik de så den gjennom utenlandske tv-kanaler og internett. Kontrasten var stor mellom regimets slagord på grå husvegger om USA som den store satan, og unge kvinners og menns beundring av supermakten. Årelang propaganda fra det forhatte regimet hadde gjort USA til alt det regimet selv ikke kunne tilby.
Med myndighetenes åpenbare fusk i presidentvalget har de fått muligheten til å gi uttrykk for alle disse oppdemte frustrasjonene. Nå gjør de krav på de rettigheter vi i vår del av verden tar for gitt. Offisielt er kravet fra demonstrantene omtelling eller nyvalg. Reelt handler det om noe langt mer.
De fleste demonstrantene vet godt at presidentkandidat Mir Hussein Mussavi ikke er noen revolusjonær, men en forsiktig reformator som vil at dagens regime skal bli smidigere. Men han har blitt symbolet for alle som er lei av prestestyrets mange restriksjoner, undertrykkelsen av kvinnene og de unges begrensede muligheter til å få en meningsfull jobb. Derfor handler maktkampen i Iran om hele regimets fremtid.
Nå skal det svært mye til for å styrte prestestyret. Trolig har for mange i mektige posisjoner innen politiet, revolusjonsgarden og hæren for mye å tape på å gå over på folkets side. Likevel vil demonstrasjonene disse juniukene sette varige spor. Nye vennskapsbånd og allianser knyttes, utenfor myndighetenes kontroll. Millioner av mennesker får smaken på frihet. De får håp av å se hvor mange som er villige til å kjempe for samme sak.
Og selv om presteskapet skulle klare å kvele uroen på overflaten, vil det være betydelig svekket av de millioner av iranere som med livet som innsats har sendt samme klare signal som mange andre undertrykte i regionen den siste tiden. Kampen mot fundamentalismen lar seg kanskje bremse, men forhåpentligvis ikke stoppe.