Julian Assange og nettstedet WikiLeaks har dominert nyhetsbildet den siste tiden. Ikke så rart det; i publisert diplomatpost og annen post har man kunnet lese amerikanske vurderinger om Jemen og Afghanistan, om amerikansk overvåkning av FNs generalsekretær, om Shells forhold til den nigerianske regjering og amerikanernes vurderinger av rødgrønne politikere i Norge. Spesielt røffe personkarakteristikker har vakt skadefro oppmerksomhet.
Amerikanske politikere har ment at Assange burde arresteres og henrettes, mens hjemlige kommentatorer som Stavanger Aftenblads Sven Egil Omland mener at Assange har gjort en journalistisk bragd. Etter min mening har den australskfødte hackeren har verken gjort seg skyldig til en dødsdom eller til panegyrisk omtale.
Å kikke makten i kortene er en av pressens viktigste oppgaver. Derfor fortjener WikiLeaks ros for denne delen av arbeidet. Men, hvem er det som egentlig har gjort jobben? Assange opprettet WikiLeaks i desember 2006. Ifølge Time Magazine var tanken at nettstedet skulle fungere som en «drop box» for folk som var uenige med sin organisasjons eller bedrifts virksomhet, og som hadde tilgang på hemmelige dokumenter.
Når det gjelder de siste amerikanske dokumentene, som WikiLeaks publiserte fra 28. november, så var det Private First Class Bradley Manning, US Army, som lastet dem ned, da han var stasjonert i Irak. Journalistiske graveprosjekter er ofte avhengig av at noen på innsiden skaffer dokumenter, men jobben er ikke gjort ved at man bare publiserer råstoffet. Det journalistiske arbeidet består i å bearbeide stoffet, sette det inn i en sammenheng, fortelle publikum hva som er viktig, og hvorfor det er viktig. Innhenting av ekspertkommentarer er også en vesentlig del av det journalistiske arbeidet.
Det har ikke manglet på kommentarer og analyser av dette stoffet i den senere tid, men dette arbeidet er det de klassiske mediene og de klassiske journalistene som har stått for, ikke Assange og WikiLeaks.
Avsløringer av skandaløse forhold er en annen av journalistikkens oppgaver, og noe av det som kommer fram i materialet fra WikiLeaks kan nok kvalifisere som skandaløst, f. eks, at Hillary Clinton skal ha gitt ordre om overvåkningen av FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Men veldig mye av det om er lagt ut på nettet er rutinemessig diplomatpost. Riktignok inneholder den personkarakteristikker som, når de nå er blitt kjent, setter avsenderne i forlegenhet. Men det er ikke nytt at denne typen analyser sendes hjem fra ambassader. Det er rett og slett en del av diplomatenes jobb å informere departementene hjemme om hva som skjer, og beskrive dem som sitter ved makten i den landet utsendingene er stasjonert. Det meste av dette materialet vekker derfor ikke annet enn skadefryd.
Den indiskfødte amerikanske kommentatoren Fareed Zakaria mener at WikeLeaks-dokumentene viser at det amerikanske diplomatiet stort sett virker som det skal. Han påpeker at avsløringen av The Pentagon Papers (som skal ha vært inspirator for Assange) viste at Pentagon var i gang med en systematisk kampanje for å villede verden og det amerikanske folk, og at ledelsen i det amerikanske forsvarsdepartementet ofte gjorde det motsatte av det de sa offentlig. Zakaria mener at diplomatposten i WikiLeaks viser at Washington for det meste setter ut i livet den politikken de snakket om offentlig.
Likevel er det uheldig for diplomatiet er deres analyser blir offentliggjort. Kommunikasjonen mellom utestasjoner og hjemlige departementer vil nok i fremtiden skje på enn annen måte enn til nå. Men det som er mer alvorlig er at WikiLeaks avsløringene kan før til mer hemmelighold i offentlig forvaltning enn den vi har hatt. I løpet av Obamas første dag som president, 21. januar, 2009, sendte han et notat til regjeringsapparatet der han instruerte dem til åpenhet og gjennomsiktighet. Han startet også en gjennomgang av klassifiseringen av dokumenter som resulterte i en Executive Order (29. desember, 2009) som krever særskilt opplæring av dem som skal hemmelighetsstemple dokumenter, slik at unødig hemmeligholdelse unngås.
Ordren forlanger at eksterne ekspertråd skal innhentes når det gjelder gjennomgang av klassifiseringsretningslinjer, og kanskje viktigst, at den som hemmelighetstempler et dokument skal identifisere seg på dokumentet. Som i de fleste land er det også i statsapparatet i USA en inngrodd motstand mot offentlighetsprinsippet. WikiLeaks publisering gjør ikke Obamas arbeid lettere.
Et kjennetegn på stoffet som er tilgjengelig på internett, er at leseren må være sin egen redaktør. Kildekritikken, analysen og vurderingen må man selv står for. Volumet av tilgjengelig material er enormt. Kvaliteten på det som ligger på nettet varierer også mye. Derfor er den klassiske journalisten viktigere enn noen gang. Hans/hennes oppgave er å sortere, veilede og formidle. Risikoen for å bli lurt er ikke mindre på nettet enn den er i statsforvaltningen. Derfor må man holde tungen rett i munnen, og skjelne mellom hacking og journalistikk.