De første tre leveårene er svært viktig for barns fremtidige mentale og fysiske utvikling. Det er derfor avgjørende med tidlig intervensjon når foreldrene ikke makter å ta vare på barna. Helsesøstre har en viktig rolle og et stort ansvar i dette arbeidet.

En god barndom har en verdi i seg selv, barn har rettigheter, og gode oppvekstvilkår har en forebyggende og helsefremmende effekt som tilsier at det er god samfunnsøkonomi å satse på barn. Ifølge regjeringens strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn (2005-2009), har barn som har opplevd omsorgssvikt og mishandling økt risiko som voksne for å få psykiske skader, begå selvmord, bli rusavhengige, ha problemer med skolegang og arbeidsliv og få tilknytningsproblemer til egne barn.

Foreldre som ikke tar vare på barna sine er fortvilte foreldre. Noen er psykisk syke, er sterkt preget av egne dårlige barndomsopplevelser, er rusbrukere, har store samlivsproblemer, mangler alternative tilnærmingsmåter eller har dårlig sinnekontroll osv. Det er et fåtall foreldre som bevisst mishandler barna sine. I tillegg ønsker barna nesten alltid å «beholde» foreldrene sine. De fleste barn skal leve med, eller opprettholde kontakt med, foreldrene også etter en barnevernssak. Fagfolk er derfor nødt til å jobbe med foreldrene for å sikre barna en god barndom. Dette krever tillit, samarbeid og dialog.

Vi vet ofte hvilke barn som vil være mest utsatt for omsorgssvikt allerede under svangerskapet eller rett etter fødsel, men foreldrevernet og det biologiske prinsippet står i dag veldig sterkt. Dette bidrar til at for mange omsorgsviktssaker får utvikle seg over lang tid uten at nødvendige og effektive tiltak blir iverksatt. I de mest alvorlige tilfellene bør omsorgsplassering skje langt tidligere enn hva som er praksis i dag. Adopsjon bør også vurderes i større grad. Dette har vi påpekt i høringssvar til «endring i barnevernsloven».

Vi trenger en holdningsendring for at folk flest skal tørre å bry seg om naboens barn. Norsk Sykepleierforbund berømmer kampanjene til Redd Barna «Vennligst forstyrr» og Unicef «Den 1ne» for å øke bevisstheten rundt denne problematikken. Det er for mange av oss som kvier seg for å gå inn i den «private sfæren». Resultatet er at barn kan bli utsatt for grove overgrep – samtidig som mange i nærmiljøet «mistenker» at noe foregår. Det kan tidvis se ut som om foreldrevernet veier tyngre enn barns rettssikkerhet. Slik kan det ikke være!

Som fagpersoner må vi likevel innrømme at heller ikke vi alltid gjør det vi bør gjøre, fordi problemstillingene kan være svært krevende, både faglig og personlig. For eksempel er det ikke alle helsesøstre som har nok erfaring og trygghet til å tørre å «mistenkeliggjøre» foreldre når omsorgssvikten ikke er helt åpenbar. Andre opplever mangel på veiledning og faglig støtte. Å jobbe alene i små kommuner med gjennomsiktige forhold gjør det vanskelig å melde fra om og å håndtere denne type saker. Mye tyder på at det er enda vanskeligere å melde fra om mistanker i «ressurssterke» familier. Mange helsesøstre opplever dessuten å bli truet og satt på «hatlista» til barnevernsforeldre.

Tidspress kan føre til at man av og til lar være å undersøke hva som kanskje foregår, fordi man ikke selv har tid å følge opp. Helsesøstre får ikke konkrete tilbakemeldinger på bekymringsmeldinger de har sendt til barnevernet med henvisning til taushetsplikt. Med andre ord, mangelfull kompetanse, koordinasjon og lovhjemler for tilstrekkelige tiltak kan resultere i unnfallenhet også fra helsesøstre.

Som regel vil barns beste være å forbli hos foreldrene selv om oppvekstforholdene ikke er optimale. Foreldrene trenger da systematisk veiledning og ofte også praktisk hjelp. Helsesøstre bør i slike tilfeller benytte hjemmebesøk med systematisk veiledning. For å kunne realisere det, trenger vi en opprusting av helsesøstertjenesten slik at helsesøstre får mer tid til samarbeid med og veiledning av foreldre.

For at barn utsatt for omsorgssvikt skal oppdages tidligere, få tidligere intervensjon og tett oppfølging fra helsesøstre, må helsesøstre få enda mer kunnskap og systematisk faglig veiledning. Alle helsesøstre skal vite hvordan de identifiserer omsorgssvikt, og hva de skal gjøre for å benytte og forbedre varslings— og oppfølgingsmuligheter. Vi trenger å bygge opp et godt tilbud som sikrer ivaretakelse av kompetanse og erfaring på dette området; derfor ønsker vi å opprette et nasjonalt kompetanse- og utviklingssenter for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Barnevernet må dessuten i større grad anerkjenne andre faglige tjenesters observasjon av og kjennskap til barnet og familien, fremfor å bruke uforholdsmessig lang tid på å utrede selv og prøve ut ulike hjelpetiltak – som for øvrig er for begrenset.

Det er et problem at foreldre kan velge bort hjelp fra helsestasjon og fastlegen, selv om barnet beviselig trenger det. Det som i praksis ofte skjer i komplekse saker, er at familien flytter fra kommune til kommune for å «slippe unna» hjelpeapparatet. Til tross for at barn har rett til helsehjelp, og at foreldrene plikter å medvirke til dette, har vi ikke et system som sikrer at dette følges opp. For å få dette til, må det være informasjonsutveksling mellom helsestasjoner og fastleger som fanger opp barn som ikke dukker opp til helsekontroll. Foreldre har i dag ingen plikt til å dokumentere at barnet faktisk får den helsehjelpen det har krav på. Kanskje det hadde vært en idé?