Hvordan har de lange linjene vært i norsk utenrikspolitikk? Kan vi i dag spore et radikalt linjeskifte med utopisten Støre og kompani? Den kalde krigen tok slutt i november 1989, og oppløsningen av Sovjet skjedde i 1991. 1905 er i denne sammenhengen et nøkkelår.

Helt fra 1905 har Norge hatt en forestilling om at landet måtte ha en garanti fra en stormakt. Kongen var gift med en britisk prinsesse og da var linken til England sikret. England ble vårt ankerfeste og vår store støttespiller fram til 1949. Norsk utenrikspolitikk er preget av ulike skifter: 1905-14 (isolasjon), 1914-18 og 1938-40 (nøytralitet), 1920-38 og 1945-49 (universelt samarbeid og solidaritet) og 1940-45 og 1949 fram til i dag (gjensidig forpliktende alliansesamarbeid). Altså en kombinasjon av småstatspolitikk og ingen ekspansjon. Et ønske om å være nøytral har stått i høysetet.

Fra 1928 la Norge vekt på internasjonalt samarbeid. Nå blir det viktig å styrke folkeretten. Derfor blir internasjonalt fredsarbeid mer og mer viktig for Norge. Fridtjof Nansen blir viktig her. Nansen var «privatpraktiserende» utenriksminister på denne tiden. Nansen kjempet for å etablere Folkeforbundet i sin tid, og han var som kjent sterkt engasjert i flyktningarbeid i Russland og Armenia. Denne linjen fra 1928 brøt sammen 9. april 1940. Etter 1945 oppsto en ny tanke grunnet en ny stormaktsrivalisering; USA vs. Russland. Nå satset Norge på brobygging mellom maktblokkene. Dette kunne gjøres mellom de nordiske land, men dette brøt sammen i 1949 da NATO blir stiftet og Norge ble NATO-medlem. Nå måtte Norge ha en stormaktsgaranti, nemlig USA, en anti-kolonial makt. Kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 fremskyndet denne politikken/filosofien. Målet var å opprettholde et NATO-medlemskap med forbehold.

Forsvarspolitikk og markedspolitikk skulle sikre oss mot en invasjon. Man snakket om holdetid, det vil si at det var viktig å holde grensen mot sovjetiske panserdivisjoner til vi fikk hjelp av NATO. Når det gjaldt markedspolitikken var mellomkrigsårene et skremmebilde. Man hadde erfart dype rivninger i Norge på 1920-tallet mellom arbeiderklasse og borgerskap.

I etterkrigstiden skulle man derfor øke samfunnskaka med økonomisk vekst for å forhindre klassemotsetninger. Her ble GATT, WTO og EFTA viktige mekanismer.

Spirene til engasjementspolitikken var at Norge skulle rive ned spenninger mellom fattig og rik i verdenssamfunnet. Man snakket om å rive ned kolonivelder. Utviklingshjelpen ble her viktig, og Indiahjelpen i 1952, som var et fiskeriprosjekt, var et eksempel på denne nye politikken. Dessuten får vi en kald krig-strategi som skulle forhindre kommunismen og revolusjon i fattige land.

Denne utviklingshjelpen var en avledningsmanøver fra regjeringens side. Å holde opponenter innad i partiet vekke. Unngå kritikk. Utviklingshjelpen skulle være en tredje vei for de i Arbeiderpartiet som var fiender av NATO.

I Norge hadde man to krefter som sto bak utviklingshjelpen: En sosialistisk tradisjon som var tuftet på ren idealisme og en kristen humanitær lekmannstradisjon.

Når det gjaldt antikolonialisme hadde Norge samme standpunkt som USA og Sovjet. Koloniveldet måtte avvikles. Norge stemte sammen med disse mot koloniveldet.

Man får en mobilisering fra den tredje verden i Indonesia i 1956, og denne politikken ble kronet med seier i FN i 1960. Alle land skulle bli selvstendige, ubetinget. Og slik startet avkoloniseringsbølgen. Suverenitetskampen ga seg sterkt til kjenne i motstanden mot Vietnamkrigen og apartheidregimet i Sør-Afrika. Palestina-aktivismen fra juni 1967 er også viktig å nevne i denne sammenhengen, ikke minst. I kjølvannet av denne suverenitetskampen fikk man FNs fredsbevarende operasjoner på steder som Libanon, Kashmir og Kypros.

Historisk har dette vært en permanent politikk i Norge. Å få styrket FN har vært viktig. Men det sentrale er at under den kalde krigen var det forsvarspolitikken og markedsøkonomien som var det viktigste.

Etter den kalde krigen ble NATO mindre sentral for Norge. Hva skal man bruke NATO til nå? Jo, humanitære intervensjoner. Sovjet er ingen trussel lenger. Vi får et nytt trusselbilde: terror, miljøkatastrofer, samfunnssikkerhet og internasjonal kriminalitet. Men det er viktig å ha klart for seg at innenfor det politiske miljøet i Norge er det ingen enighet om disse trusselbildene.

Vi får nå en reduksjon i forsvarsbevilgninger. Invasjonsforsvaret bygges ned. Under én brigade nå i Norge. Man satser nå på en høyteknologisk hær. Nå skal man løse spenninger utenfor landets grenser. Man vil ekspandere østover; å endre orientering fra å forsvare nasjonalstaten og over til en aktiv krigføring i utlandet.

En økning i oljeinntektene etter den kalde krigen har gitt Norge muligheten til å ta del i denne engasjementspolitikken: Bistand, fredspolitikk, menneskerettigheter, miljøpolitikk og krisehjelp.

Disse områdene er nå blitt sentrum av norsk utenrikspolitikk. Norge skal bli en humanitær stormakt – et kolossalt stort selvbilde. Man kan i dag spore en sterk utopisk retorikk fra utenriksminister Støre og utviklings— og miljøvernminister Solheim. Bakgrunnen for dette er en lang tradisjon fra Nansen og 1920-tallet. Disse symbolene er hentet fram igjen etter den gamle blokkpolitikken.

Hvorfor dette linjeskiftet? Man forsøker for det første å spille en rolle i å markere seg internasjonalt. Politikken åpner nye dører. Norge trenger fora der vi kan markere oss. Vi er jo utenfor EU.

For det andre er USA en usikker sikkerhetsgaranti for Norge. USA har ikke de samme interessene i nordområdene lenger. Landet hadde et stort og tungt nærvær i nordområdene før Sovjets fall. Nå kan et lite press fra Russland mot Barentshavet ikke tirre USA. Under den kalde krigen ville USA ha reagert.

Norge har en sterk FN-tradisjon. FN er ikke lenger lammet av stormaktsveto. Det er mulig med FN-aksjoner uten stormaktene. Norge vil være sentral i disse FN-operasjonene. Vi kan derfor spore en videreføring av gamle tanker.

For det tredje: Hvem skal vi samle oss om? Ingen partier på Stortinget er motstander av engasjementet i Nord-Afghanistan. Det er på den annen side sterk uenighet om EU og NATO. Derfor samler vi oss rundt engasjement.

Norge er velsignet med olje og dette kan finansiere engasjementspolitikken. Norge kan bruke penger når vi engasjerer oss i ulike utenriksoperasjoner. Norge bruker penger over alt i verden. Stormaktene vil bli mistenkt for å ha andre motiver, mens et lite land som Norge vil bli møtt med mindre mistenksomhet fra den tredje verden.

Den norske modellen er et samarbeid mellom utenrikstjenesten, utenrikspolitikere og frivillige organisasjoner. På den måten får kongeriket mye videre fangarmer, og landet oppnår mer i konfliktområder.