I den senere tid har Fædrelandsvennen formidlet rettsreferater som blant annet omhandler straffesaker der fedre står tiltalt for seksuelle overgrep mot sine barn. Som lesere får vi forenklede bilder av hva sakene dreier seg om, innblikk som skaper mange spørsmål: Hva får voksne mennesker til å ønske sex med små barn? Hva får foreldre til å ha sex med sine egne barn? Hvordan kan barn leve i årevis med overgrep uten at de forteller om dette til andre? Hvordan kan andre voksne i barnets omgivelser unngå å oppdage tegn på at barnet utsettes for grove krenkelser? Det finnes ingen enkle, kortfattede svar på dette.

Rettsreferatene tilbyr begrensede svar. Jeg vil utfylle noen av dem her. Den nyeste norske undersøkelsen som sier noe om omfanget av seksuelle overgrep kommer fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA-rapport 20/2007). Over 7 000 avgangselever i videregående skoler rundt om i landet svarte på spørsmål om erfaringer om vold og overgrep. 22 prosent av jentene og 8 prosent av guttene oppga at de var blitt utsatt for et «mildt» seksuelt overgrep. 15 prosent av jentene og 7 prosent av jentene oppga at de var utsatt for alvorlige seksuelle overgrep.

Ved å omregne prosentandeler til absolutte tall, kan problemets omfang synliggjøres på en annen måte. Tidligere var det vanlig å ta utgangspunkt i at 5 % av befolkningen i Norge er utsatt for seksuelle overgrep før myndighetsalder. Ved omregning så man at dette omfattet cirka 230 300 personer i Norge statistisk sett (2005-tall). Som vi ser av NOVA-undersøkelsen er 5 % altfor lavt. Seksuelle overgrep mot barn er tvert imot et stort problem også i vårt land. Enkelte forfattere bruker begrepet «folkesykdom».

Hva regnes som seksuelle overgrep? I kapitlet om seksualforbrytelser i straffeloven konkretiseres de seksuelle handlingene på denne måten:

– Seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd er seksuelle handlinger uten fysisk kontakt, for eksempel blotting, kikking, visning av porno og krenkende verbale ytringer.

– Seksuell handling er når overgriper berører den utsattes kjønnsorgan eller får denne til å berøre sine kjønnsorgan.

– Seksuell omgang er de groveste overgrep, det vil si; analt, vaginalt eller oralt samleie eller samleielignende handlinger (for eksempel bruk av gjenstander i kroppsåpninger).

En fare med slike definisjoner er at fokus på atferd og konkrete handlinger kan føre til en forståelse av at seksuelle overgrep kun er enkeltstående hendelser, avgrenset til et konkret tidspunkt, på et konkret sted, med et konkret innhold. Dette er en grov forenkling av den virkelighet mange overgrepsutsatte barn lever i. Seksuelle overgrep er som oftest del av en relasjon som er betydningsfull for barnet. Den som forgriper seg er forelder, familiemedlem, eller en annen person barnet er avhengig av i sin hverdag. Seksuelle overgrep mot barn handler derfor både om konkrete overgrepshandlinger, og om relasjonen mellom barnet og den som forgriper seg. Det vil si at det eksisterer en kontinuerlig mulighet for nye overgrep. Den potensielle faren for overgrep preger atmosfæren barnet lever i. Den er «luften barnet puster i».

Hvordan kan barn leve under slike forhold uten at de roper om hjelp? Fra eksisterende forskning lærer vi følgende:

– En stor andel overgrepsutsatte forteller aldri om sine overgrepserfaringer.

– Overgrepsutsatte barn forteller sjelden om, eller mislykkes i å avsløre, seksuelle overgrep mens de er barn.

– De fleste overgrepsutsatte som avslører overgrep, venter flere år etter første overgrep med å avsløre erfaringene.

De mest vanlige grunnene for fortielsen er at de utsatte forventer å få skylden og bli anklaget, å bli vendt ryggen, å miste familien sin, samt å ikke bli trodd. De tier på grunn av egen skamfølelse og følelse av å være «skitten». De vil beskytte andre fra å få kjennskap til overgrepene, har frykt for overgriper, ønsker å beskytte overgriper fra straff, opplever ingen plager på grunn av overgrepene, eller har få minner. De ønsker å opprettholde familiens «gode navn og rykte», de tror de fortjener overgrepene, eller mangler kjennskap til at overgrep var galt eller uvanlig.

Det er oppsiktsvekkende og trist at mange fortier overgrep i årevis, fordi de ikke hadde noen de kan fortelle til, og fordi ingen spurte dem direkte om de hadde vært utsatt for overgrep. Hvor er de trygge voksne? Er vi blinde for signaler fra barna? Har vi for lite kunnskap om overgrep og om hva vi skal gjøre dersom vi skulle få mistanker?

Å lese rettsreferater er ikke nok. Journalistens oppgave er å gi leseren tilstrekkelig informasjon til å forstå hva rettssaken dreier seg om. På den annen side kan detaljerte opplysninger om overgrepshandlingene få utilsiktede konsekvenser. Den utsatte kan føle seg krenket ved at handlinger formidles i det offentlige rom. Leseren kan få et feilaktig bilde av situasjonen, fordi begrensede beskrivelser av overgrep blir tatt ut av en langt mer kompleks sammenheng. Enkelte vil oppleve detaljerte beskrivelser av seksualitet mellom voksne og barn pirrende eller opphissende. Dette er et dilemma.

Jeg vil mane til fortsatt innsats og mot til å formidle dyptgående innsikt om et viktig samfunnsproblem. Det bør imidlertid reflekteres inngående om hvilken form som skal benyttes. Å unngå beskrivelser av overgrepssaker er intet alternativ. Seksuelle overgrep mot barn har til alle tider vært preget av taushet. Allmenn folkeopplysning har tidligere aldri vært aktuelt. Nå lever vi i en tid da vi har mulighet til å bryte den skadelige tabuiseringen. Samfunnet tillater stor åpenhet om seksualitet generelt. Fagfolk er atskillig mer opplyste, utdannede og kompetente enn forholdene var for 15-20 år siden. Fortsatt hviler det imidlertid et ansvar både på de profesjonelle hjelperne og den allmenne borger til å sette seg inn i hva seksuelle overgrep mot barn dreier seg om, og på hvilke måter vi kan komme disse barna til hjelp.