I dag er det ganske nøyaktig en måned til valgdagen. Som selverklært politisk nerd gleder jeg meg alltid til valgkamp og er som en unge i Legoland på valgkvelden. Snørr, tårer, sinne og glede i en salig blanding!

I år er jeg redd for å kjede meg. Hittil har den norske valgkampen hatt flere likheter med det jeg liker minst med amerikansk valgkamp: mye dårlig miljøpolitikk og en kunstig fremstilling av at det kun er to alternativer – Jens eller Jensen.

Jeg opplevde selv en amerikansk valgkamp på nært hold i 2006. Det var ingen presidentvalgkamp, men den hadde likevel store likheter med retorikken vi ser i Norge i dag. Forskjellen er at det i det amerikanske tilfellet i realiteten bare var to alternativer – demokrater eller republikanere. I Norge er det mange. Ifølge valgforsker Svein T. Marthinsen stemmer ikke velgerne på personer, men på partier og saker. La oss håpe det er sant, og at vi får et politikkvalg – ikke et presidentvalg den neste måneden.

I juli skrev jeg her i avisen en kronikk om kampen for de politiske hegemonier. Ingen har monopol på riktige løsninger, og ingen partier har enerett på verken politiske områder eller enkeltsaker. Heller ikke på valgkamper. Jeg er redd Jens og Jensen har kjempet seg til hegemoni over valgkampen 2009. Polariseringen av norsk politikk kommer som en forventet men ikke nødvendigvis ønsket, rakett inn i valgkampen. Både politikere og media må dele skylden og æren. Det er godt mulig denne forenklingen av alternativene er tjenlig for nettopp Jens og Jensen – Ap og Frp – men det er fordummende for den politiske debatten. Ved å fortelle velgerne at det 14. september bare finnes to alternativer, forteller vi dem samtidig at de ikke er i stand til å se skogen for bare trær. Det tror jeg de både kan og vil.

Jens Stoltenbergs uttalelser om at det enten er Jens eller Jensen som gjelder, er et forsøk på å skremme velgerne til å stemme på Arbeiderpartiet. En stemme på et parti er ikke en stemme på et annet parti, og jeg er lei av denne retorikken som hittil i valgkampen stort sett har gått i krysninger mellom alle enheter i partifloraen. En stemme på et parti er en stemme på det partiet og mer av dets politikk. I utgangspunktet ikke noe annet. Vi stemmer på partier og politikk, ikke på regjeringsalternativer, og det er ødeleggende for demokratiet når valgkampen bidrar til å skrumpe inn alternativene til det minimale. Norsk politikk er nyansert, og det finnes flere farger enn rødt og mørkeblått. Heldigvis!

En glorie kan lett forvandles til en snare for SV i miljøpolitikken. Partiet lekker velgere som en sil til Arbeiderpartiet, et parti som langt fra matcher SV på miljøfeltet. På den andre fløyen er miljøpolitikken et av de viktigste argumentene for at KrF og Venstre ikke kan sitte i regjering med Frp. Sammen med SV er KrF og Venstre de partiene som tradisjonelt sett har vært mest opptatt av og enige om løsningene for miljø— og klimautfordringene. Hvordan blir miljøvalgkampen hvis media fortsetter å late som om det er to partier i Norge?

For noen av oss er bildet av et valg mellom Jens og Jensen et skremselsbilde. Med Jens mot Jensen forsvinner miljødebatten, og den varme valgpoteten om oljeboring i Lofoten og Vesterålen får ingen motstand. Spesielt ikke etter at Senterpartiets Liv Signe Navarsete allerede har avlyst debatten på vegne av hele regjeringen, også SV. Skal miljø bli en så viktig del av valgkampen som det fortjener, må vi avlyse presidentvalgkampen og ønske politikkvalgkampen velkommen tilbake. Miljøet fortjener verken Jens eller Jensen.

TV 2 sitt valgprogram, «Din neste statsminister», hadde première onsdag i forrige uken med en duell mellom nettopp Jens og Jensen. Resultatet ble av mange presentert som uavgjort, men vi har en rekke ekstraomganger foran oss. Kanalens mantra både før og under debatten var: «Stem nå! På Siv Jensen eller Jens Stoltenberg.» Med en politisk forenklet mentometerknapp kunne seerne med en datamaskin i fanget bevege en pil mellom en rød og blå side. «Du velger,» var beskjeden fra kanalen.

Nei, TV 2, jeg vil ikke måtte velge mellom Jens eller Jensen. Jeg vil stemme på et parti og en politikk jeg ønsker mer av. Enten det har en leder som heter Jens, Jensen, Erna, Liv Signe eller Lars. Jeg er lei av Jens og Jensen allerede, og dersom dette fortsetter, har vi en kjedelig tid i vente fram mot valgdagen i midten av september. I så måte kunne Dagsavisen for noen dager siden melde at Jens Stoltenberg møter Siv Jensen til duell åtte ganger i valgkampen, og at han møter Erna Solberg én gang. For media er det kanskje ikke like sexy med Jens mot Solberg? Eller Dagfinn mot Liv Signe for den saks skyld?

Valget denne høsten fremstår gjennom mediene mer og mer som et forenklet spill. Når det kun er Jens og Jensen som skal gå igjen i alle kanaler til det kjedsommelige, fremstår det som en endeløs papirkulekasting mellom to solkonger som kjemper om taburettene. Ingen av partiene vil få 50 prosent alene, og den eneste måten de kan sikre seg makt på er å samarbeide med andre. Ingen har vel fantasi til å tro at de inngår ekteskap med hverandre i løpet av de nærmeste galaksene.

På Sørlandet har valgkampen endelig løftet seg til et nivå og et omfang der det er mulig å merke at det nærmer seg dommedag for kandidatene. Heldigvis har ikke riksdebatten i medias ensidige fokus på Jens og Jensen slått ut i full rosett i fylkeskampene. Selv om både Kari Henriksen (Ap) og Åse Michaelsen (Frp) er markante skikkelser i debatten, er det også andre kandidater som skyter fra hofta og får lov til å gjøre det av lokal- og regionalmedia.

Det er på tide at også den nasjonale valgkampen begynner å forholde seg til hva en valgkamp er; valg av partienes kandidater til Stortinget. Ikke et presidentvalg hvor velgerne får en følelse av å være en blodig biff kastet til to radmagre tigere.