2010 går mot slutten og med det ebber Det europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial eksklusjon ut. I løpet av dette året har det vært en rekke høringer, møter og konferanser over hele landet, der fattigdom er tema. I vårt distrikt har vi i høst hatt to store arrangementer med åpen fagdag om fattigdom hos barn og unge i Kristiansand i oktober, og Fattigdomskonferansen ved Universitetet i Agder, campus Grimstad, i november. Vi må erkjenne at dette også er en problematikk som angår oss i sør, ikke minst sett i lys av de senere årenes fokus på levekår i Agder. Agderfylkene viser seg å ha høyere fattigdomsrate enn landsgjennomsnittet.

For mange er det vanskelig å erkjenne at det fins fattigdom i Norge, og lenge trodde vi at fattigdommen var utryddet. Først i 2002 ble ordet fattigdom brukt i offentlige dokumenter, da Bondevik-regjeringen ga ut sin fattigdomsmelding. Etter dette har bekjempelse av fattigdom vært et viktig tema i alle valgkamper, men uten å ha hatt synlige resultater. Vi ser heller en økning.

Til tross for dette er Norge og Norden de land i verden med lavest fattigdomsrate. Dette kan tilskrives våre effektive velferdssamfunn med romslige økonomisk sikkerhetsnett og universelle ytelser. Det er likevel grunn til bekymring over utviklingen, ikke minst med tanke på barnas situasjon. For første gang har vi i Norge fått en studie som viser hvilken situasjon barn er i når de vokser opp med lav inntekt. Studien «Barns levekår – betydningen av familiens inntekt» er et samarbeidsprosjekt mellom forskningsinstituttet NOVA og Norske Kvinners Sanitetsforening med Mona Sandbæk som prosjektleder.

Studien følger over 1200 barn og deres familier gjennom en periode på seks år, der et barn og en av foreldrene er intervjuet med spørreskjema. Den største gruppen informanter er familier med inntekter under EUs fattigdomsgrense, mens en mindre kontrollgruppe representerer et tverrsnitt av norske barnefamilier. I tillegg til dette er det gjort dybdeintervjuer med et mindre utvalg familier. Gjennom denne studien har det vært mulig å se hvordan oppvekst i fattigdom kan sette sitt preg på barn og ungdoms liv. Heldigvis oppgir de aller fleste barna at det har det bra og trives med familie, skole og venner. Men der en finner forskjeller går alle i disfavør av de med lave inntekter.

Da familiene ble intervjuet første gang i 2003 var det slående at foreldrene fremsto som fattigere enn barna. Som en kunne vente hadde lavinntektsfamiliene noe færre materielle goder enn familiene i kontrollgruppen, og det var noe dårligere boforhold. Det ble den gangen satt et særlig fokus på kommunale boliger. Disse viste seg ofte å ha dårlig standard og til dels være helsefarlige med hensyn til støy, fukt, trekk og kulde. Selv om studien viser at mange forbedrer sine boforhold i løpet av undersøkelsesperioden, er det en gruppe som blir hengende etter. De med stabilt lave inntekter har også de dårligste boforholdene.

Mer bekymringsfullt er at både for barna og foreldrene har det i løpet av seksårsperioden vært en negativ utvikling i helse. Blant de voksne ser en det både på kroniske tilstander, psykiske symptomer og selvrapportert allmennhelse. Foreldre med ikke-vestlig bakgrunn er enda mer utsatte enn de fattige med etnisk norsk bakgrunn. Dette kan nok tilskrives den ekstra belastningen knyttet til migrasjonssituasjonen.

Spesielt for de eldste ungdommene ser helseforskjellene mellom de som vokser opp med lave inntekter og kontrollgruppen ut til å øke. Dette dreier seg om psykosomatiske symptomer og andre helseplager. De norske ungdommene har også omtrent dobbelt så stort sykefravær på skolen som ungdommene i kontrollutvalget. Når vi ser dette sammen med funnene som viser at de fattige ungdommene i langt høyere grad enn andre avbryter skolegangen, gir dette et foruroligende bilde.

En viktig side av barn og unges liv er deltakelse i fritidsaktiviteter, både de organiserte og uorganiserte. Dette er et område der barn som vokser opp med lite penger er spesielt utsatt for sosial eksklusjon. Utviklingen de senere årene har gått i retning av at aktiviteter som inkluderer barn i økende grad krever en økonomisk «inngangsbillett». Medlemskontingenter, lisenser, penger til utstyr, turer og turneringer gjør at mange barn bare i begrenset grad har mulighet til å delta i samme grad som de med bedre økonomi.

Ungdomsforskerne Fauske og Øia beskriver den organiserte fritiden som en viktig del av det norske oppdragelsesprosjektet. Barn som faller utenom vil derfor tape viktige kompetanser og erfaringer. Men også på det uorganiserte området er penger og forbruk en viktig del av barnekulturen. Et kinobesøk, en tur på kjøpesenteret eller kontakter via SMS og internett kan være utfordrende å få til for barna vi snakker om her.

Den indiske økonomen Amartya Sen knytter sosial eksklusjon sammen med fattigdom gjennom å beskrive eksklusjon som manglende handlingsevne. Jo mer kommersialisert barndommen blir, desto større sjanse er det for at barn fra familier med lav inntekt vil erfare denne eksklusjonen, da de ikke har det økonomiske grunnlaget for å handle fritt. Dermed kan deres livssjanser bli betydelig redusert.

Er så fattigdom en naturgitt tilstand som rammer noen mennesker i alle samfunn? Til dette må vi si et rungende nei. Fattigdom er en konsekvens av politiske valg. Det er de politiske myndigheter som definerer hvordan velstanden skal fordeles i et samfunn. Derfor er det fullt mulig for enhver sittende regjering å ta tak i dette, men det vil kreve radikale tiltak. FNs barnekonvensjons artikkel 27 gir barn rett til en levestandard som er tilstrekkelig for barnets fysiske, mentale, åndelige, moralske og sosiale utvikling. Dette må være en ledetråd for politiske avgjørelser i fremtiden, så vi kan gi barn samme muligheter til den oppveksten de har krav på.