Legger departementet seg på en restriktiv linje, kan flere hundre sjøboder som er utstyrt og benyttes som fritidsboliger, bli ribbet for inventar.
Bakgrunnen for striden er en politisk unnfallenhet av grove dimensjoner gjennom mange år. Allerede i 2002 fikk de folkevalgte i Kristiansand klar tilbakemelding fra administrasjonen i kommunen om at nesten alle sjøboder det søkes om, er tenkt som – eller blir – fritidsboliger før eller senere.
I bystyret ble det foreslått å kontrollere at bodene ble brukt slik bestemmelsene gir anledning til, men flertallet avviste blankt forslaget. Daværende ordfører Bjørg Wallevik (H) sparte ikke på konfekten og uttalte at sjøbod-debatten minnet henne om en politistat.
Varaordfører Harald Sødal (KrF) mente at man mister fullstendig fokus om det er avgjørende om et menneske sover i en sjøbod eller ikke. Partifellen Bernt Erik Olsen, som ledet byutviklingsstyret, uttalte at «om folk bor der eller ikke, ser jeg mer pragmatisk på, så lenge vann— og avløpsforholdene er i orden».
Da Flekkerøyplanen ble vedtatt i 1995, ble det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet etter plan- og bygningsloven satt til side. Kommunen la inn premisser for å sikre en forsiktig utnyttelse av arealene. Blant annet at bygging av sjøboder og brygger kun var tillatt i forbindelse med sjørettet virksomhet, at sjøboder var å betrakte som uthus og at de ikke skulle innredes til beboelse.
Utbyggingen gikk i en helt annen retning, og byggeområder for sjørettet virksomhet ble i praksis rene byggeområder for hytter. Uthulingen av bestemmelsene og den utstrakte byggevirksomheten var i konflikt med nasjonal strandsonepolitikk.
Måten flertallet har håndtert den ulovlige utbyggingen på, kan ikke bidra til annet enn å skape økt politikerforakt. Nå er det opp til departementet å gjøre noe med følgene av mange års anarkistiske tilstander i skjærgården. Utfallet kan det politiske Kristiansand umulig komme fra med æren i behold. De folkevalgte innhentes av sin egen unnfallenhet.