Alexis Tsipras sto på talerstolen som var satt opp ved langsida av løpebanen på Atens enorme, nye olympiastadion og talte til oss deltakere på Alter summit-konferansen i juni 2013. Han snakket overbevisende som statsministerkandidat. Kunnskapsrik og vennlig, veloverveid og balansert vekslet han mellom den myke retorikk på vegne av den hardt prøvede greske befolkning og den knyttede neven i været mot de europeiske folkenes fiender, de som har styrt EUs kriseprogrammer siden det første greske memorandum om gjeldsreduksjon i 2010. Hans knyttede neve rettet seg spesielt mot Troikaen, altså EU-kommisjonen, EUs sentralbank og det internasjonale pengefondet, IMF, som sammen har diktert betingelsene for å gi Helles nye lån for å betjene gammel gjeld slik at landet unngår konkurs.
EU-troikaens makt
Etter talen går jeg fram til første rekke der Tsipras sitter. Han reiser seg og håndhilser imøtekommende på utsendingen fra nord som takker for talen og ber om et intervju. Han henviser videre til en som tar seg av slike henvendelser. En betydelig mer stresset sekretær noterer navn og nummer, og hennes løfte om å komme tilbake til avtalen virker halvhjertet. Siden har presseoppbudet rundt mannen tetnet til. Nå er det slutt på de tider da til og med en blåøyd nordboer kan bane seg vei fram til Alexis Tsipras uten å bli stoppet av bryske livvakter.
Når Tsipras nå danner regjering i landet som gjennom fem år har blitt malt gjennom Troikaens kvern, er det ingen som bedre enn han sjøl vet hvilke prøver han vil bli satt på. Han har sett hvilken makt EU-troikaen besitter når de stiller sine krav om privatisering av offentlige bedrifter, salg av statlige eiendommer, kutt i ansattes rettigheter, lønn og pensjon. Hans eget uttrykk for den ustoppelige kuren er EUs «waterboarding» av Hellas. Det er denne torturen han nå vil ha slutt på og som han har fått et bredt mandat fra det greske folk for å sette ut i livet. Og det til tross for åpne trusler foran valget fra både den konservative tyske forbundskansler Merkel og hennes sosialdemokratiske finansminister Schäuble om at et flertall for Syriza vil få de verste konsekvenser for grekernes forhold til EU. Men truslene prellet av det greske folk. Hva er det som gjør at Tsipras har klart dette mesterstykket?
EU-krisen
Jeg tror det fins minst tre gode grunner: Det skyldes EUs egen krise som er mer dyptgripende enn de fleste til nå har villet innse, det skyldes et råttent og korrupt gresk system og — som en følge av dette - en politisk nyorientering som for mange unge betyr at en nekter å holde seg til gamle systempartier som bare har opptrådt som tro tjenere for rike greske oligarker og markedsliberalismens ideologer. Ut av denne kverna har også Syriza kommet, riktig nok med røtter tilbake til før krisa i 2008, men på mange måter formet i takt med Hellas’ race mot bunnen. Syriza ble formelt et parti en måned etter at jeg hilste på Tsipras. Men reelt er det en valgfront som rommer alt fra radikalere og kommunister til sosialdemokrater med overgang fra Pasok, det tidligere regjeringspartiet som fikk under 5 prosent i valget. Når Tsipras har klart å styre denne skuta med mannskap som både er for og mot EU og euroen, sier det sitt om hans evner som skipper, men også om det greske folks vilje til å samles om noe nytt. Syriza kunne aldri ha vunnet et valg med ut-av-euro-paroler, noe det ikke er flertall for. Det er krisepolitikken dette handler om. Nå gjelder det å slå tilbake flere Troika-framstøt, reforhandle gjeldsbetingelser, prøve å sette i gang en nykeynesiansk omfordelingspolitikk som Syriza har programfestet, samt sette ut i livet løfter om lettelser i de fattiges liv som vil kreve politisk tryllekunst for å skaffe penger til.
Alternativer til krisepakkene
Kall det gjerne sosialdemokratisk politikk, for dette er mer moderat enn det Pasok la i vei med etter oberstdiktaturets fall i 1974. Men nettopp her er vi ved EU-virkelighetens kjerne. For Troikaen har jo med få unntak klart å eliminere rommet for alternativer til krisepakkene med sosialdemokratisk vri. Disse partiene har stått last og brast med de blåeste blå i å kutte i folkenes velferd. Og alt de har oppnådd er en stagnerende deflasjonsøkonomi som minner skremmende om hva Japan har opplevd de siste 25 år. Nå får EU-kommisjonen motreaksjonen; sosialdemokrater svekkes i land etter land og nye venstrealternativer vokser fram i tomrommet, skapt av frustrerte fagorganiserte, utålmodige sosiale bevegelser og dyktige unge ledere. Podemos i Spania, Socialistische Partij i Nederland og for den saks skyld Enhedslisten i Danmark er alle uttrykk for den omforming av det politiske landskap som Syriza nå står i spissen for.
Mange allierte
Det er Berlin, mer enn Brussel, Tsipras har rettet skytset mot. Det er Merkel som stiller betingelsene og den tyske EU-dominans som må bekjempes. Her har Syriza mange allierte som ser at krisepolitikken dreper vekst og kun tjener til å opprettholde tryggheten for tyske og franske bankinvestorer, mens det jevne folket betaler med fattigdom og ydmykelse. Tsipras’ reise krever årvåken manøvrering mellom talløse skjær. Det er høye odds for havari og konstant fare for mytteri. Uansett vil søndag 25. januar 2015 vil bli stående som en historisk dag.