Nærmest daglig står nye, bekymrede meningsytrere fram i media og etterlyser handlekraft fra lokale og nasjonale myndigheter. Nå må en motvirke krisen som sørger for at oljeservicenæringens ordreinngang dramatisk reduseres og får bedriftene til å tynne ut arbeidsstokken igjen og igjen. Statistikken viser at folk flytter fra regionen fordi det ikke lenger finnes attraktive og relevante jobber her.

Dette er alvorlig ettersom det er kompetente teknologimedarbeidere og kreative hoder som forsvinner. Alvoret krever at krefter langs hele den politiske aksen går sammen for å motvirke det som nå skjer.

Hodejeger Bjørn Åstveit sier i sin kronikk i Fædrelandsvennen 13. mai: «Vi er ikke inne i en ordinær, liten bølgedal eller en forbigående markedskorrigering. Når tusener mister jobben i offshorebedrifter og beslektet næring, har vi en krise». Videre sier han at krisetider gjerne kan utløse innovasjon. Nød kan som kjent lære naken kvinne å spinne.

Helge Røed på sin side, mener at vi må iverksette økonomiske virkemidler for å unngå «varig svekkelse av den regionale økonomien». Dette er mao ikke tiden for å pleie et sørlandsk lynne om å skynde seg langsomt.

Det som derimot foreskrives for å løse krisen, bærer etter vår mening, altfor mye preg av å være brannslukking og ad hoc-tilnærminger, mens den mer helhetlige og langsiktige tilnærmingen til næringslivsutvikling mangler. Det Sørlandet trenger er i følge UiA-professor Sigbjørn Sødal «omstilling mot mange forskjellige, nye former for kunnskapsbaserte virksomheter», For å få det til, trengs innovasjon, nyskaping og risikovillig, langsiktig kapital. I dagens bankmarked ser vi imidlertid at utlån til bedrifter går ned pga tilstramminger i forbindelse med krav til bankenes egenkapital. Dette kan gjøre vondt verre når bedriftene mer enn noensinne trenger kapital til nye satsningsområder.

Et viktig og riktig økonomisk virkemiddel som ville stimulert næringslivet og dermed sysselsettingen, er en utviklingsbank etter tysk modell.

Kredittinstitutt for Gjenoppbygging (KfW) er kalt verdens sikreste bank, og ble dannet i 1948 som en del av Marshallplanen. Den skulle sørge for tålmodig, langsiktig bundet kapital til tysk næringsliv og langsiktige aksjonærer. Banken eies av den tyske stat, men henter kapital i nasjonale og internasjonale markeder, hovedsaklig i bytte mot statsgarantier. Dette betyr at banken kan tilby næringslivet renter til svært gunstige betingelser, samtidig som den ikke har adgang til å konkurrere i det ordinære bankmarkedet.

Eksempelvis tilbyr den næringsliv og gründere lån til 1 % rente, 1 % rente på lån til innovasjon og utvikling av nye produkter i eksisterende bedrifter, samt tilbud om gründerkreditt og gründerstøtte.

Oppskriften har vært en suksess. Banken låner ut til små og mellomstore bedrifter i et langsiktig perspektiv, noe som mangler her i landet. Eksisterende ordninger med såkornfond og eksportgaranti fanger ikke opp utfordringene sørlandsk næringsliv møter i dag, og ingen av dem tar opp i seg det KfW gjør.

Etter vår mening ville en næringslivets utviklingsbank være et nyttig tilleggsredskap i verktøykassen.

Som representanter fra høyre— og venstresiden, er vi ikke enige i alle strategier for innretninger og struktur på banken og deres investorer. Ei heller i graden av stimuli for næringslivet. Likefullt ser vi behovet for å samle alle gode krefter for å utvikle landsdelen. Vi ser ingen grunner til at ikke Sørlandet skal ta mål av seg å bli den mest innovative og fremtidsrettede regionen i landet.

Vi foreslår derfor at regjeringen snarest mulig utreder opprettelsen av en næringslivets utviklingsbank og implementerer dette i årets statsbudsjett.

Videre foreslår vi at Sørlandet blir pilotregion i den nystartede banken.