Det er trist, men mange eldre mennesker har det så vondt at vi kan forstå at å forkorte livet er et alternativ. Hvorfor har eldre det så vondt i dagens samfunn? Jeg vil nevne to forhold.
1: Alders— og sykehjemmene er blitt skilt. I sykehjemmene er de fleste så demente at de er blitt passive. Sammen med eldre var det liv i forsamlingen. De fleste eldre kunne prate så de kunne holde liv i de som ikke kunne si så mye.
2: De eldre skal nå helst plasseres i hjemmet. Noen blir boende alene i huset. Et par ganger per dag får de besøk av en pleier som ser til dem og hjelper dem. Et par ganger i uka får de brakt middag. Det meste av tida sitter de alene. For mange er det et trist liv.
Hva kan gjøres for å rette på dette?
1. På alle sykehjem bør det være en aktivitør noen timer hver dag. Aktivitøren kan prate med pasientene, synge litt, drive med enkle spill. Det er så lite som skal til. Det må bli pålagt kommunene å holde aktivitør, det er det ikke i dag. Kommunen kan leie folk, men frivilllige må også kunne brukes. For min del bor jeg i omsorgsleilighet på en bygdeheim. Jeg tar meg rett som det er en tur opp på sykehjemsavdelingen. Da jubler de! Til vanlig sitter de bare tause og ser ut i tomme lufta. Når jeg kommer, regner de med at det blir litt liv. Det er lett å aktivisere dem.
2. Eldre, friske mennesker bør ikke være for mye alene. De må kunne komme sammen og nyte et fellesskap. Kommunalt eller interkommunalt så bør det bygges kollektiv der eldre kan være sammen. Det må være lokaler der de kan møtes og kjøpe mat. Når eldre mennesker har gode sosiale forhold, blir ikke livet så tungt at det å ta sitt eget liv kan bli så aktuelt.