Det er en grusom milepæl som markerer fire år med økende vold og lidelse, uten noen løsning i sikte.

Over 200.000 mennesker er drept. Millioner har flyktet. Hjem, sykehus, skoler har blitt angrepet og ødelagt. Hele samfunn har blitt avskåret fra humanitær hjelp, fra mat og rent vann. Volden har spredt seg over grensene som en smittsom sykdom.

Utbombede hjem

Forsøk å se for deg disse grusomhetene gjennom øynene til barna som må leve midt i begivenhetene. Hjemmene utbombet eller forlatt. De har mistet kjære og kjente. Skolegangen avbrutt eller aldri kommet i gang. De er frarøvet sin barndom.

I det som har blitt vår tids verste humanitære krise anslår UNICEFat 14 millioner barn er rammet av krigen i Syria og i nabolandene.

Over tre millioner barn kjenner ingen annen virkelighet enn krigen. Deres opplevelse av verden er blitt farget av konflikt og nød.Over tre millioner syriske barn er født etter at krigen brøt ut og kjenner ingen annen virkelighet. De som ble født før krigen har fått tilværelsen snudd på hodet. Oppveksten er farget av konflikt og nød. Blant dem er ni år gamle Mahmoud som jeg møtte på et barnevennlig senter i Libanon bare et par kilometer fra grensen til Syria. Tegningen han hadde laget talte sitt tydelige språk. Den eneste fargen i det dystre bildet var av rødt blod som fløt.

Nok med å overleve

For ungdommen er oppveksten preget av vold. Lidelsene har ikke bare preget fortiden, den er med å forme fremtiden.

Norske ungdomsskoleelever har akkurat sendt fra seg søknad om opptak til videregående skole. De har fritt kunne ta valg som vil prege livene deres. Ungdommen i Syria har nok med å overleve.

Alt for mange har opplevd grusomheter. Eller blitt tvunget til å jobbe for å forsørge familiene sine. Eller blitt giftet bort mens de ennå er barn. Eller blitt rekruttert til væpnede grupper.

Hvilke valg vil disse barna ta? Hvilke valg har de?

Vil de fortsatt tro på en bedre framtid? Eller vil de resignere og droppe ut?

Verst av alt, vil de selv gripe til vold — har det blitt normaltilstanden deres?

Miste en hel generasjon

For ett år siden advarte humanitære ledere om at vi var i ferd med å miste en hel generasjon unge til vold og fortvilelse - og med dem muligheten til å skape en bedre framtid for Syria og hele regionen. Den faren har ikke blitt mindre.

I det krisen nå går inn i sitt femte år, står denne generasjonen fremdeles i fare for å gå tapt i voldsspiralen.

Verdenssamfunnet har forsøkt å nå fram til disse barna med humanitær hjelp, beskyttelse, utdanning og støtte for å forhindre en slik uhyggelig framtidsutsikt. Men vi har ikke gjort nok.

Vi kan ikke gi opp disse barna. Vi må nå flere av dem før de gir opp seg selv og sin framtid.

Det er fremdeles håp. Til tross for lidelsene de har gjennomgått, uretten de har tålt og de voksnes manglende evne til å få en ende på denne forferdelige konflikten, ser vi at disse barna fremdeles har mot og pågangsmot til å bygge en bedre framtid.

Barn som 14 år gamle Houda jeg møtte i en flyktningleir utenfor Erbil i Nord-Irak. Hun studerer hardt for å bli lege. Etter skoletid hjelper hun andre barn med lekser.

Barnas vilje

Vi må bruke barnas vilje til å stå på som inspirasjon til å forsterke vår egen innsats. Vi ser at de ikke har gitt opp håpet. Hvordan kan vi?

Hvis vi gjør det, vil vi kjenne på konsekvensene i generasjoner.

Denne forferdelige krisen har ikke bare rammet millioner av barn. Som voksne vil disse barna og valgene de tar skape framtiden for millioner - i sine egne land og hele regionen. Blir det en framtid med håp og forsoning - eller en framtid med vold og fortvilelse?

Det siste er ikke en framtid de fortjener. Og det er ikke en framtid vi ønsker å se.

Innlegget er forkortet. Red.