Få tviler på at presidentvalget i mars vil ende som Putin og hans krets ønsker. Erfaringene fra parlamentsvalget for knappe to uker siden er ikke oppløftende. Både opptakten til og gjennomføringen av dette valget var en oppvisning i maktmisbruk fra regimets side. Der opposisjonelle ble nektet tilgang til media og utsatt for fysisk maktbruk. Lite tyder på at den styrende elite vil tillate et mer demokratisk presidentvalg, der enda mer står på spill på grunn av presidentens vide fullmakter.
Medvedev har ord på seg for å være relativt liberal. Han var den eneste i den øverste delen av maktapparatet som kom med kritiske bemerkninger til arrestasjonen av daværende Yukos-eier Mikhail Khodorkovskij, som hadde planer om å utfordre Putin. Khodorkovskij sitter nå i en fangeleir i Sibir.
Men det er liten tvil om at Medvedev vil videreføre Putins politikk. Ellers hadde han ikke blitt utpekt. Etter alt å dømme blir Medvedev en kurér for den egentlige tsaren, som fremdeles vil være Vladimir Putin.
Medvedevs første offentlige uttalelse etter Putins kroning av ham tyder også på dette. For Medvedev brukte anledningen til å erklære at hans statsminister vil hete nettopp Putin. Dermed er løpet lagt for et regime der Putin fremdeles vil spille en svært sentral rolle. Og om fire år, i neste presidentvalg, kan Putin i henhold til grunnloven stille til valg igjen.
Det er ingen tvil om at Vladimir Putin er genuint populær i dagens Russland. Godt hjulpet av rekordhøye inntekter fra olje— og gasseksport har han sørget for at lønninger og pensjoner kommer inn på mottakernes kontoer i tide. Den jevne russer synes å legge mindre vekt på tilstramningen i sentrale, demokratiske rettigheter.
Likevel er situasjonen bekymringsfull. Demokratiet, som aldri har fått tid til å feste seg, lider under stadig trangere kår. Den herskende elite bruker de midlene den finner nødvendig for å holde på makten. Resultatet er en utvikling der faretruende mange trekk minner om Russlands autoritære røtter.