Vedtaket på Kirkemøtet er et kompromiss i en sak som lenge har ridd Kirken som en mare. De sterke motsetningene har tappet Kirken for energi og tatt fokus bort fra det som bør være hovedanliggendet — å forkynne evangeliet om Jesus Kristus.
To tidligere kirkemøter har behandlet det omstridte spørsmålet. I 1995 og 1997 var konklusjonen at homofile i partnerskap ikke kan inneha vigslede stillinger. Med vedtaket fredag beveger Kirken seg ut av en situasjon som var helt fastlåst. I kompromisset ligger at begge syn skal respekteres. Vedtaket må ses som uttrykk for at Kirkemøtet ønsker å bevare en åpen og inkluderende folkekirke.
Den konservative fløyen i Kirken kjempet for å føre videre en restriktiv linje. De mest liberale ønsket et vedtak som åpnet for homofilt praktiserende i vigslede stillinger over hele landet. Hadde én av fløyene vunnet fram, ville det ha virket splittende. Selv om kompromisset kan være vanskelig å fordøye for noen, er det viktig, fordi det signaliserer bevegelse i en sak hvor frontene har fremstått som uforsonlige. Vedtaket viser dessuten at Kirken er i stand til å styre seg selv i kompliserte spørsmål.
Det kan virke paradoksalt at Kirken skal leve med to homofilisyn - at noen bispedømmer godtar homofile i vigslede stillinger, mens andre ikke gjør det. Og at begge syn forsvares ut fra Bibelens ord, alt etter hva slags tolkning som legges til grunn. Dette bør likevel ikke overskygge at Kirkemøtet med sitt kompromiss har tatt et viktig steg i riktig retning.
Homofilisaken har vært, og er, vanskelig for Kirken. Spørsmålet handler om tro og samvittighet - men også om menneskeverd og identitet. Kirkemøtets vedtak bidrar neppe til å skape ro med det første - men utfordrer til stadig å nærme seg saken med nye briller. Målet må være at Den norske kirke én dag har ett syn i homofilisaken.