I boken som han presenterte i går, slår Hagen om seg med sterke personangrep. Mot både politikere, journalister og andre som har kommet i hans vei siden han havnet på Stortinget i 1974. Aller sterkest går det ut over Kjell Magne Bondevik. Den tidligere statsministeren fra KrF er hatobjekt nummer én i Hagens bok. Bondevik kalles blant mye annet for maktsyk. Hagen beskylder Bondevik for å ha vært mer opptatt av sitt eget ettermæle som de fattiges forsvarer enn av hvordan det faktisk gikk med de fattige. På pressekonferansen gjorde Hagen et lite helhjertet forsøk på å mildne inntrykket ved å si at den tidligere statsministeren «sikkert er god og snill med sin familie».

Hagens voldsomme karakteristikker av Bondevik er det mest politisk interessante ved memoarene. Fordi de rører ved Hagens store politiske drøm, som han tross mange suksesser aldri klarte å realisere: Regjeringsmakt. Og den som i Hagens øyne har stått i veien hver gang muligheten har bydd seg, er nettopp Bondevik. Hagen trekker linjene helt tilbake til 1985, da Frp for første gang kom på vippen.

Siden går Bondevik igjen på nesten annenhver side. Den tidligere statsministeren har nærmest blitt en besettelse for Hagen. Ingen andre er omtalt tilnærmelsesvis så ofte, ikke engang Siv Jensen.

Den ytre kampen mot Bondevik matches bare av alle de interne kampene Hagen har ført i sitt eget parti. Allerede på side 62 begynner det, men et kapittel som heter «Gjems Onstad må fjernes». Året er 1976. Siden har det fortsatt. Toppene ble nådd med utrenskningene av liberalistene på Bolkesjø i 1994 og den populistiske fløyen med Vidar Kleppe i spissen rundt årtusenskiftet.

Alle utrenskningene og de sterke karakteristikkene av andre politikere styrker inntrykket av Hagen som en ensom politiker. I den tidligere Frp-formannens verden er de aller fleste mot ham. Det bærer boken preg av.

Hagens måte å agere politisk på er en viktig grunn til at han aldri nådde sitt mål om å komme på innsiden og få virkelig politisk makt. For selv om han vant imponerende mange slag, fikk han aldri mange nok allierte til å vinne krigen.