Mange har problemer med å skjønne at en mann som er utvist fra Norge – og som av høyesterett er erklært som en trussel mot rikets sikkerhet – kan bevege seg fritt på gaten i hovedstaden. Den amerikanske tv-dokumentaren TV 2 viste torsdag kveld bidrar nok ikke til å roe gemyttene.

Og det er all grunn til å stille spørsmål ved myndighetenes behandling av Mulla Krekar siden han kom til landet som kvoteflyktning fra Nord-Irak i 1991. Krekar tilhører en militant retning innenfor politisk islam. Det er veldokumentert at han i årene fram til 2002 reiste ut og inn av Nord-Irak og bygde opp og ledet geriljabevegelsen Ansar al-Islam. Mens oppholdstillatelse i Norge gis til mennesker som er utsatt for forfølgelse i sitt hjemland på grunn av politisk virksomhet.

Den kurdiske mullaen har vært et mareritt for norske myndigheter gjennom en årrekke. Nåværende utenriksminister Jonas Gahr Støre har gjentatte ganger sagt at myndighetene gjør hva de kan for å legge til rette for retur til Irak. Likevel skjer det ikke noe.

At utvisningsvedtaket ikke er blitt effektuert, har med situasjonen i Irak å gjøre. Norge er en rettsstat og har forpliktet seg på internasjonale avtaler om ikke å returnere personer som risikerer å bli utsatt for tortur eller dødsstraff.

Krekar-saken er en alvorlig belastning for tilliten til norsk asyl— og flyktningepolitikk blant folk flest. Reaksjonene saken utløser i forhold til et politikkområde som har vært – og er -svært betent i norsk offentlighet, er forståelig. Det bør bekymre både ansvarlige myndigheter og lovgivere.

Derfor må også arbeidet med å returnere Krekar intensiveres. Situasjonen i Irak er nå er i ferd med å «normaliseres». Det Norge trenger for å sende ham ut, er forsikringer fra irakiske myndigheter om at han ikke henrettes eller utsettes for umenneskelig behandling om han returneres til hjemlandet.