Et samfunn uten hemmeligheter

**Av Tarjei Leer-Salvesen,

Reportasjeleder Fædrelandsvennen**

I januar 2007 dukket WikiLeaks opp på verdensveven. Det var en liten nettside som tilbød seg å hjelpe varslere å med en trygg måte å lekke hemmelige dokumenter på. Bak stod et lite firma som kalte seg Sunshine, en person ved navn Julian Assange og noen andre medhjelpere. Siden var tilgjengelig for varslere fra alle land. I starten virket det hele nokså tilforlatelig.

Ytringsfrihet, trykkefrihet og vern av folk som varsler om korrupsjon og krigsforbrytelser er kjerneverdier i Norge og andre liberale, vestlige demokratier. Og likevel, etter snaut fire år, er regjeringene som kjemper for disse verdiene i en verdensomspennende ”krig mot terrorisme” livredde for nettstedet, og USA har erklært WikiLeaks sine aktiviteter for fiendtlige. USA er snart er like sinte på Julian Assange som de er på Osama bin Laden, selv om den ene bekjemper det vi kaller vestlige verdier og den andre egentlig forsøker å leve dem ut i sin mest ekstreme form. Hva i alle dager har skjedd, og hvordan jobber WikiLeaks?

Utgangspunktet var en gruppe dissidenter fra Kina, noen matematikere og teknologientusiaster fra USA og Europa samt en hacker fra Australia. Mange grunnleggere har ikke stått frem offentlig. Det har imidlertid den tidligere dømte hackeren fra Australia gjort. Julian Assange lever i dag som flyktning og omreisende åpenhetsridder, og jages av sine tallrike fiender, som inkluderer både mektige regjeringer og svensk politi som vil ha ham etterforsket for voldtektsanklager. Assange hevder sin uskyld, men tør ikke stille til avhør i Sverige fordi Sverige ved tidligere anledninger har tillatt CIA-agenter å ”hente” folk i landet sitt. Han føler seg ikke trygg der. Likevel er Sverige et viktig land for organisasjonen, som blant annet har det svenske Piratpartiet som støttespiller.

Wikileaks har vokst med suksessen, og har langt over tusen frivillige bidragsytere i dag. Folk hjelper til med å sjekke autensiteten til dokumenter, stiller penger og datakapasitet til disposisjon, og det hele har form av en slags åpenhetsdugnad. Selv sier WikiLeaks at deres primære fokus er å avsløre undertrykkende regimer i Asia, den tidligere Sovjetblokken, i Afrika og Midtøsten, men at de også vil hjelpe med åpenhet andre steder hvor det er behov for det, samt å rette søkelys mot uetisk adferd hos de multinasjonale selskapene.

Noe av inspirasjonen til WikiLeaks’ organisasjonsform later til å være hentet fra multinasjonale selskaper som forsøker å unngå skatt. De oppretter som kjent virksomhet i sære europeiske skatteparadiser og på karibiske øyer med ulik lovgivning enn i landet der den egentlige næringsvirksomheten finner sted. Poenget er å sette de ulike landenes lovgivning opp mot hverandre, og til enhver tid å befinne seg i den jurisdiksjonen som tjener formålet best. Nå er ikke målet til WikiLeaks å unngå skatt, men å publisere hemmeligheter. Og siden ulike land har svært forskjellige lover for publisering av ulike hemmeligheter, har Wikileaks sine støttespillere opprettet brohoder i Sverige, Island og en rekke andre land. Viktig informasjon skal helst lagres på servere i flere land, og krypteres etter alle kunstens regler.

Historien fra Island er nokså berømt. Julian Assange og en håndfull medarbeidere leide en leilighet i Reykjavik. De bar inn en mengde pc-er og servere, skaffet seg en brukbar bredbåndstilgang, og publiserte en massiv lekkasje om krigen i Afghanistan. Island har et sterkt vern av trykkefriheten og om varslere. Så sterkt, at Wikileaks-gjengen nå i november registrerte et formelt brohode i landet. Firmaet heter Sunshine Press Production. Med seg har Assange blant andre Kristinn Hrafnsson, en lokal journalist. Men Wikileaks har mange andre åpne støttespillere. En av dem er Jacob Applebaum, som er en pioner innen hacking og anonymitet på verdensveven.

WikiLeaks-suksessen kom ikke automatisk. De første to årene ble det publisert en masse varslerdokumenter på hjemmesiden, som ingen tok notis av. Designerne var ikke opptatt av god presentasjon, de var opptatt av teknikk og prinsipper. Alt fokus dreide seg om å ha en fungerende ordning for trygg deling av dokumentene. Men derfra til at noen faktisk skulle bruke dem, var et stort skritt. De siste to årene har Wikileaks hatt en helt annen suksess, noe som skyldes et nært samarbeid med en rekke medieorganisasjoner.

Spiegel, Guardian, Volksrant, BBC og NRK er blant medieorganisasjonene Wikileaks har henvendt seg til. De har fått tilgang til lekkasjene noen uker før de store slippene av dokumenter. Selvsagt med full frihet til å bruke det de finner interessant, og la være å publisere det de ikke vil publisere. Dermed har de fått et forsprang på andre medier, og Wikileaks har blitt belønnet rundhåndet med oppmerksomhet.

I 2008 fikk WikiLeaks magasinet Economist sin New Media Award. Men er de et medium? De fikk en annen mediapris i 2009, denne gang fra Amnesty International, for en avsløring om utenomrettslige henrettelser og forsvinninger i Kenya. De har fått flere menneskerettighetspriser, og vil sikkert motta enda noen, for sine avsløringer av tortur og sivile ofre i krigene i Afghanistan og Irak.

Som journalist er det lett å elske WikiLeaks. De avslører viktige forhold, og gir redaksjonene materiale vi kan benytte til å oppfylle samfunnsoppdraget vårt. Selvsagt vil vi bruke dokumenter som viser at våre allierte dreper sivile i Irak og Afghanistan! Selvsagt setter vi pris på at noen hjelper til med å rette søkelyset mot hvordan undertrykkende regimer forfølger sin opposisjon, i Afrika og Asia. Og ikke minst skaper den kontroversielle Julian Assange og den mystiske organisasjonsformen rundt WikiLeaks en rekke tabloide muligheter i seg selv. Livet på flukt, jakten, alle hemmelighetene.

Jeg møtte Assange da han var i Tønsberg på en konferanse om gravejournalistikk. Han var en dyktig, intelligent og karismatisk mann, men også skremmende å møte fordi han virket plaget og nervøs. Det må være slitsomt å leve på flukt med ny adresse flere ganger i uken, omtrent som en leder av en tysk bygerilja på 70-tallet.

Jeg er ikke bare journalist. Jeg er borger også. Og hvis det er rom for ettertanke midt oppi en slik massiv lekkasje med spennende dokumenter, så bør åpne for et spørsmål som WikiLeaks sine mange avsløringer tvinger frem: Er det greit at det fins hemmeligheter i et samfunn?

Det bra og viktig å fjerne unødvendig hemmelighold. Det er utvilsomt riktig å avsløre krigsforbrytelser. Men er det nødvendig at vi alle avslører hvordan vi tenker om hverandre? Bør vi i siste instans legge ut alle politikernes dagbøker og innerste følelsesliv på verdensveven, bare fordi det er teknologisk mulig? Blant de mindre ærerike avsløringene til Wikileaks kan nevnes at de publiserte det stjålne innholdet fra Sarah Palins private eposter (noen hacket Yahoo-kontoen hennes).

Hvis Assange trenger beskyttelse i Kristiansand, skal jeg åpne mitt hjem for ham. Til gjengjeld for lån av en sofa, for mat og drikke, vil jeg be om et åpenhjertig svar på akkurat dette: Er det noe som ikke bør avsløres?