Regjeringspartiene fomler for å utforme en politikk som er tilpasset vår nye situasjon med større religiøst og kulturelt mangfold. Det var lettere før, med landets innbyggere fordelt mellom en favorisert luthersk statskirke, noen andre protestantiske frikirker, en liten katolsk kirke og en gruppe humanetikere. I dag trenger Norge en religionspolitikk som er tilpasset en situasjon med større mangfold, og ikke minst sterk økning i medlemsmassen for katolikker og muslimer.
Men regjeringen fomler og SV kommer med merkelige utspill. Hijabdebatten reiste viktige verdispørsmål, men den har etterlatt mange løse tråder og et stort spørsmål om hvilken politikk regjeringen vil utforme. Forsøket på å presse Frelsesarmeen til åpne for ansettelse av ledere som har en annen samlivspraksis enn den organisasjonen står for, var lite gjennomtenkt og ble heldigvis trukket tilbake. SV vil åpenbart gå langt i forsøkene på å reformere religiøse institusjoner ved hjelp av ytre press, og har nå reist et forslag om å forby friskoler med en religiøs forankring.
Jeg er en velviljens mann og vil gjerne tro at politikerne handler ut fra gode intensjoner. Den gode vilje her er ønsket om at den norske og vestlige likeverdsetikken også skal bli forankret blant livssynsminoritetene. Derfor vil de stille krav, og det er betimelig på noen områder: Kjønnslemlestelse bør være forbudt for alle innbyggere i landet, også for dem som har bakgrunn fra Somalia og Sudan. Det skal også være forbudt å slå barn, ganske enkelt fordi straffelovens bud om liv, legeme og helbred gjelder for alle, også for patriarker med bakgrunn fra Midtøsten eller Asia. Det er også mulig å formulere flere andre verdikrav som skal gjelde alle borgere uansett om de har bakgrunn fra kulturer med andre syn og praksiser. Men slike krav er ikke særnorske. De er forankret i de universelle menneskerettighetene og de ulike konvensjonene som er blitt til ut fra disse.
Personlig drømmer jeg også om en katolsk kirke som en gang i fremtiden kan ansette kvinnelige prester og oppheve kravet om sølibat for presteskapet. Jeg håper også at vi skal få oppleve kvinnelige imamer og at både kirkene, Frelsesarmeen og andre livssynsorganisasjoner vil anerkjenne homofile og lesbiske som lever i parforhold. Men denne utviklingen må komme innenfra, saktens gjennom dialoger og påvirkning fra samfunnet for øvrig, men ikke gjennom særlovgivning og økonomiske sanksjoner.
Det er noe i denne debatten som blir trangsynt og særnorsk: Kan norske politikere virkelig forestille seg en situasjon der den katolske kirke i Norge åpner for en annen praksis i verdispørsmål enn den katolske kirke i resten av verden? Det er sterke brytninger innen den katolske kirke på verdensbasis i dag. Pave Benedikt har ikke 1,2 milliarder tilhengere av sin dypt konservative samlivsetikk. I en rekke land er det opphetede debatter om Vatikanets syn på samlivsspørsmål, abort, prevensjon og sølibat. Men det vil ikke være til hjelp for reformvennlige katolikker om det norske sosialdemokratiet møter kirken med sanksjoner for å gjøre likestillingspraksisen mer norsk.
SVs siste utspill om å forby religiøst forankrede friskoler, når en ny topp i dumskap. Jeg ser den gode intensjon som er kamp for den norske allmennskolen. Jeg ser frykten for at kristne og muslimer skal fjerne seg enda lengre fra hverandre ved å holde sine barn på separate skoler. Men disse gode intensjonene må vi virkeliggjøre gjennom å gjøre den offentlige skolen enda bedre og ved å styrke religionsfaget i skolen, ikke bygge det ned slik det nå ligger an til i lærerutdanningen.
Forslag om å stenge religiøse skoler befester bare forestillingen om SV som et religionsfiendtlig parti, og det er det jo ikke, eller? Jeg kjenner få eller ingen SV-ere som holder fast ved parolen om at religion er opium for folket. Jeg kjenner faktisk langt flere dypt religiøse SV-ere som går regelmessig til messer, katolske som protestantiske. Det bør faktisk partiledelsen merke seg.
Religionspolitikk er en vanskelig kunst. Det handler både om respekt for minoriteter og om betimelige krav til forpliktelser på et felles verdigrunnlag i et samfunn. Det handler om toleranse, men også om hvor grensene går for hva som kan tåles. Regjeringen burde sette ned et bredt utvalg som kan studere disse spørsmålene nøye og i sammenheng, og som også kan drøfte konkrete utfordringer som offentlige ansattes påkledning og friskoler muligheter for å forme undervisning etter egen ideologi og hvilke krav storsamfunnet kan stille til livssynsorganisasjoners ansettelsespraksis.
Det er lenge siden Arbeidsmiljøloven ble skrevet med sine unntaksbestemmelser. Det er kommet nye etiske utfordringer i det flerkulturelle Norge i mellomtiden. Vi trenger et utvalg der de berørte selv får ta sete, men der en også må hente inn landets beste fagekspertise på religionsvitenskap, religionsdialog, etikk og menneskerettigheter. Kanskje politikerne så kan dempe sin lyst til å fremme løsrevne enkeltvedtak til det er lagt noen premisser på bordet for en helhetlig norsk religionspolitikk.
Men en sak må nå være skrevet med store bokstaver i det politiske miljøet nå: Religion gjør seg gjeldende og hører hjemme i det offentlige rom, og dette kommer selvsagt også til å by på store utfordringer i fremtiden. I en slik situasjon er det den svært korttenkt å ikke gi alle fremtidige lærere en grundig innføring i kulturfaget religion.