Tallene er av en slik dimensjon at vi ikke klarer å forestille oss virkeligheten bak dem: Fem millioner mennesker har mistet livet i Kongo i løpet av de ti siste årene. Enten i krigshandlinger eller som følge av sykdommer som kunne vært kurert med enkle hjelpemidler om det ikke hadde vært for den omfattende voldsbruken. Det største folkemordet siden annen verdenskrig har foregått med minimal oppmerksomhet fra det internasjonale samfunnet.

De siste par ukene har tragedien i det afrikanske landet fått litt oppmerksomhet i vestlige medier. Grunnen er at en opprørsmilits i den østlige delen av landet har inntatt flere regjeringskontrollerte byer. Med nye bølger av kvinner og barn på flukt som resultat. Som følge av den siste offensiven kom også FNs generalsekretær til Afrika for å diskutere krisen. Men Ban Ki-moon måtte nøye seg med å fordømme kamphandlingene.

Dette føyer seg inn i et mønster der både Vesten og andre land i realiteten lar slaktingen i Kongo fortsette. I landet som er like stort som Vest-Europa, er det satt inn en FN-styrke på bare 17.000 mann. I Afghanistan er det tre ganger så mange soldater, i Irak ti ganger så mange. I Afghanistan bruker det internasjonale samfunn anslagsvis 50 milliarder amerikanske dollar, mens tallet for Kongo er to milliarder.

Én grunn til den brutale forskjellsbehandlingen er at ingen i vår del av verden noen gang har oppfattet aktører i Kongo som en trussel mot omverden. Men det burde ikke være grunn nok til ikke å foreta seg noe. Resten av verden, Norge inkludert, har et moralsk ansvar for å gjøre betydelig mer. Enten det dreier seg om å stille mannskaper til rådighet for en langt større FN-styrke eller øke den humanitære hjelpeinnsatsen.

Kongo burde vært utålelig for det internasjonale samfunnet. Mangelen på handling er en tragedie for Kongo og et stort nederlag for resten av verdenssamfunnet.