Den 15. januar i år ble sentrale aktører på Sørlandet invitert til seminar på Quality hotell i Kristiansand. Her ble de bedt om å hjelpe til med å utvikle «Felles mål for Sørlandet». I arbeidet med Regionplan Agder 2010 dukker den samme utfordringen opp. Men i Fædrelandsvennen 22. januar savner rådgiver Christian Altmann engasjementet. Han spør: Hva blir neste store prosjekt? Vi har jo oppnådd så mye.

Jeg mener vi må spørre annerledes. Det viktigste spørsmålet er hvor entusiasmen eventuelt skal komme fra. Vi må først oppleve at vi har et problem før vi kan bli engasjert i utviklingen av nye målsettinger. Først da kan vi få til en dugnad for landsdelen. Først da vil sentrale aktører føle at noe virkelig må gjøres, at nå er det viktig med nye mål.

I dag er det mange som i stedet er enige og som snakker om den suksessen vi allerede har oppnådd. Dette har utvilsomt sammenheng med fokuset på profilering. Da Dagens Næringsliv i fjor høst påsto at flere kommuner på Agder kommer dårlig ut når det gjelder levekår, var den første reaksjonen: «De aller fleste i min kommune lever i hvert fall gode liv.»

Dette sier noe om en offentlig omgang med virkeligheten som heller enn å lete etter problemer og konflikter, snakker om det som er bra og de utfordringer vi har felles. Hensikten er å profilere kommunen eller regionen på en positiv måte og å skape et godt omdømme. For i dagens konkurranse om kapital og kompetanse er det viktig å kunne fremstå som attraktiv. Det siste en trenger er et problemfokus og intern krangel.

Vi skal derfor nå markedsføre oss med «Sørlandet – der du får overskudd til å skape», der vi spiller på kombinasjonen av sol og skjærgård og et utfordrende høyteknologisk arbeidsmiljø. Dette vil utvilsomt virke forlokkende på mange. Men, og det er mitt poeng, en slik enighetstilnærming må ikke blandes sammen med de prosesser som skal til for å skape engasjement rundt nye mål for Sørlandet.

Det er helt riktig at mange mål nå er innfridd, som E 18-utbygging, universitet, Knutepunkt Sørlandet, Cultiva, Kompetansefondet og en revolusjonerende utvikling i næringslivet. Men disse målene ble i sin tid til fordi de skulle være svaret på en krise. Arbeidsledigheten var høy på begynnelsen av 1990-tallet. Pillemisbruk, et høyt antall trygdede og i det hele tatt rapporten «Surt liv på det blide Sørland» fikk stor oppmerksomhet og gikk inn i en problematiserende måte å snakke om sørlendingen på. Det samme gjorde beskrivelsen av prosessindustrien, som den gang ble omtalt som moden og lite fremtidsrettet. Omstilling måtte til.

Situasjonen er ikke den samme i dag, særlig fordi arbeidsledigheten foreløpig ikke er på samme nivå som i 1994. Men det er likevel ikke vanskelig å finne likhetstrekk: Vi ligger fortsatt under landsgjennomsnittet på levekårsindeksen, eller som det heter i en fersk rapport fra Agderforskning: «Agderfylkenes og -kommunenes relativt dårlige plassering på denne indeksen har holdt seg konstant, og snarere forverret enn forbedret seg over det siste tiåret.» Vi scorer dårlig på likestilling. Andelen industriarbeidere er fortsatt for høy ifølge OECD; vi må fortsatt bli mer fremtidsrettet. Vi sliter med å tiltrekke oss kompetent arbeidskraft. Befolkningstallene er ikke voksende på Agder, hvis vi ser bort fra innvandringen, og arbeidsledigheten er på vei opp. Mye er likt. Men en viktig forskjell ligger i måten offentlige aktører snakker om Agder eller kommunen sin på.

Poenget er selvsagt ikke at vi skal konstruere en krise ut av ingenting. Poenget er heller å spørre: Hvordan forstår vi vår samtid?

I 1965 var Stavanger en av landets fattigste kommuner med rekordhøy arbeidsledighet. Sentrale aktører i byen så krisen, opplevde den og kommuniserte den ut. De tok tak i og satte ord på en utvikling som riktignok lå der i utgangspunktet, men som faktisk var avhengig av å bli tolket som en krise før den kunne bli det. Stavanger som oljehovedstad ble svaret på krisen, mye fordi kriseforståelsen skapte et behov for nye prosjekter. Og det er her kjernen ligger. Det er nok av lokalsamfunn, kommuner og regioner som opplever tap av arbeidsplasser, fraflytting og forgubbing, uten at det derfor oppstår en kriseforståelse i befolkningen. I vår nordligste landsdel blør innbyggere hver dag uten at vi ser noe tegn til krisestemning. Det er derfor ikke uvesentlig hvordan vi forteller historien om oss selv.

I dokumentet «Felles mål for Sørlandet» het det i 1994: «Sørlandet sliter med alvorlige økonomiske og sosiale problemer.» Kontrasten er stor til en mye mer konsensusorientert, positiv og abstrakt måte å snakke om Sørlandet på i dag. Det er derfor fristende å spørre hvor problemorientert og kritisk vi egentlig er når vi etterspør kunnskap om landsdelen? Det er viktig å trekke sammen og ikke dyrke fram konflikter mellom indre Agder og kysten eller mellom Arendal og Kristiansand. På den måten kan vi enes om hva vi har felles og fremstå som en attraktiv region. Men den samlende kraften vokser ikke fram før vi makter å få på bordet også de negative utviklingstrekk og de tilsynelatende uløselige konfliktene. Når disse problemene blir til en felles erkjennelse for folk på Agder, er det igjen grobunn og ikke minst behov for nye mål for Sørlandet. Det er et slikt behov som kan skape engasjement og entusiasme i arbeidet med å utvikle landsdelen.