Hvilken plass skal islam ha i det tyrkiske samfunn? Som en politisk staude sprenger dette spørsmål seg fram ved alle politiske debatter. Krisen i sommermånedene gjaldt denne gang ikke bare den islamvennlige regjeringens liv, men demokratiets fremtid for et Tyrkia som medlem av EU.
Tyrkias forfatningsdomstol avverget tidligere i sommer med en hårsbredds margin en politisk katastrofe. Et flertall av dommerne avviste riksadvokatens krav om å forby regjeringspartiet AKP og stenge 71 av dets medlemmer, blant dem både president Abdullah Gul og statsminister Recep Tayyip Erdogan, ute fra politikken i fem år. Hadde domstolen godtatt slike krav, ville den ha provosert politiske kriser med fare for det politiske demokrati.
Den aktuelle maktkamp mellom offentlig religion og tro, mellom sekularisme og islam, har sin rot i Det islamske Rettferdighets— og utviklingspartiet AKPs overbevisende valgseier i fjor sommer. Regjeringen med Recep Tayyip Erdogan som statsminister fikk 47 prosent av velgerne bak seg og gjennomførte en rekke omfattende politiske, økonomiske og menneskerettsreformer. Alle disse er maktpåliggende å gjennomføre for at Tyrkia kan få oppfylt sitt mangeårige ønske om å bli medlem av EU. Spørsmålet om tilknytning til og krav for medlemskap i Den europeiske union har lenge skapt spenning i tyrkisk politikk.
Men etter hvert har AKP, ifølge opposisjonen, slått inn på islamsk populisme og konfrontasjonspolitikk. Reformenes tid var over og inn kom islamsk religiøsitet, mener opposisjonen: Grisefarmer legges ned, salg og servering av alkohol begrenses og det mest omstridte av alle spørsmål; opphevingen av forbudet mot kvinnens bruk av skaut (det muslimske hijab). Det gamle krav om at Tyrkia måtte inn i EU var ikke lenger en prioritert politisk oppgave, samtidig som AKP-regjeringen viste økende motstand mot offentlig kritikk, hevdet opposisjonen.
Det tyrkiske rettssystem syntes mer og mer å bli en hasardiøs slagmark både for regjeringspartiet AKP og sekularistene. I første uke av juli åpnet aktoratet sak i forfatningsdomstolen mot AKP. En fellende dom ville oppløse partiet og forby lederne og deres politiske virksomhet. Samtidig arresterte politiet en rekke ledende sekularister, blant dem to pensjonerte generaler. Ingen tror at det ikke er noen sammenheng mellom disse hendelser. Faren var at Tyrkias politiske og konstitusjonelle system ville gå i oppløsning og ikke lar seg reparere.
Tyrkia er havnet i dette veikryss fordi en eldre elite som var vant til å øve innflytelse i samfunnet uten å ta særlig hensyn til parlamentarisk politikk, ikke maktet å spille på lag med de nye sosiale krefter som nettopp har skaffet seg parlamentarisk makt. Og det samme har skjedd med AKP. Partiet støttet en presidentkandidat som neppe kunne sies å være nøytral i religionsspørsmål og dertil fylte ledende stillinger i embetsverket med konservative religiøse tilhengere og dertil gikk inn for hijab på universitetene. Resultatet har vært økende spenning i det tyrkiske samfunnet.
Tyrkia er hovedsakelig et muslimsk land. Men prinsippet om statlig sekularisme ble gjennomført med hard hånd av Mustafa Kemal Atatyrk i 1924. han ville renske Tyrkia for det han betraktet som tilbakestående innflytelse i det sammenraste ottomanske rike etter første verdenskrig. Men for det ledende sjikt i hæren, rettsvesenet og embetsverket ble Atatyrks læresetninger oppfattet som en lisens for krig mot det politiske islam.
AKPs ideologi tyder på en moderat islamsk restaurasjon som skal hele det trauma som oppsto da Atatyrk etter islamsk oppfatning altfor brutalt moderniserte det tyrkiske samfunn i 1920-årene. Men sekularistene holder fast ved at det må opprettholdes et skarpt skille mellom religion og stat. Dette anser de som en helt essensiell basis for den tyrkiske republikk og den videre utvikling av denne.
Ideologiske merkelapper kan likevel bety mindre enn klassetilhørighet. Sekularistene betrakter stort sett AKP og dets tilhengere som bondeknoller som nettopp har forlatt landsbygda og nå vil gjøre opp med hva de oppfatter som en overprivilegert samfunnsgruppe. Dette vinner gjenklang i betydelige grupper.
Likevel skjer det dynamiske endringer i Tyrkia, bak det politiske drama som i sommer utspilte seg i Tyrkias forfatningsdomstol og bak de politiske intriger som utspiller seg på den politiske scene. Ifølge de siste meningsmålingene øker oppslutningen om sekularistene, og færre forsvarer hijab. Det sekulariserte Tyrkia vokser, med en velgerskare som trakter etter et vestlig samfunn og et postideologisk program for økonomi, arbeid og mat.