I ni av ti kommuner har skolens andel av kommunebudsjettet skrumpet de to siste årene, hevdes det i neste nummer av Norsk Skoleblad. Med forbehold om at saken holder det den påstår, er det på sin plass å peke på hvilket dilemma dette stiller storting og regjering overfor. For er det noen sektor som har vært forespeilet et krafttak de siste to årene, er det nettopp skolen. Ved valget i fjor gikk endog to partier, Høyre og SV, ut med konkrete løfter om lønnsøkning til lærerne, mens de andre partiene uttrykte seg langt mer forsiktig.Problemet er at det er kommunene som styrer pengestrømmen til grunnskolen. Det gjør de med utgangspunkt i inntektene sine, der rammetilskuddet fra staten er en stor og viktig del. Men staten har altså ingen direkte styringsverktøy den kan sette inn overfor en skole i behov av mer penger. Det mest konkrete staten kan gjøre nå er paradoksalt nok å forverre situasjonen for kommunene ved å gi lærerne et godt lønnsoppgjør som kommunene så må dekke over allerede pressede budsjetter.Mye tyder på at den situasjonen som er oppstått kommer fordi kommunene har for mange oppgaver. Dels har norske kommuner selv vært for geskjeftige ved at de har gitt seg inn på områder der de egentlig ikke har noe å gjøre, som f.eks. tiltaksarbeid, dels har Stortinget pålagt kommunene mange og dyre reformer, som kommunene naturlig nok forsøker å finansiere ved å kutte der de finner kuttmuligheter. Dette har blant annet rammet skolen.Noen tar dermed til orde for at kommunene bør styres strengere gjennom mer øremerking og mindre rammestyring. Det tror vi er forfeilet. Øremerkingssystemer har erfaringsmessig vist seg å være uoversiktlige og lite hensiktsmessige styringsverktøy. Det er både ryddigere og mer arbeidsbesparende å styre gjennom rammer. Men da må rammene følges opp av lover som regulerer standarder og rettigheter for brukerne.På dette området mangler det dessverre mye. Regjeringen og stortingsflertallet har vært skeptiske til å bruke rettighetsfesting som virkemiddel for å sikre folk gode tjenester uansett bosted, til det har rettighetstenkningen smakt for mye av thatcherisme. Nå mener vi både regjering og storting tvinges til å ta slike virkemidler på alvor. Alternativene er nemlig så mye dårligere.Rikspolitikerne bør også ta den utviklingen vi nå er vitne til, som et signal om at deres ambisjoner på kommunenes vegne er for store. Reformene er kommet på rekke og rad det siste tiåret, ikke minst innenfor skoleverket og i pleie— og omsorgssektoren. Dette har skapt et kostnadspress i kommunene som vi ennå kjenner trykket fra. I så måte skaper etterdønningen fra Gudmund Hernes seksårsreform fortsatt problemer for virksomheten på de øvrige klassetrinnene.