Utsiktene til å gå inn i valgkampen som politikkens onkel Skrue med et kobbel av opposisjonspartier på jakt etter oljeformuen halsende etter seg, var vel lite attråverdige.I hvert fall har Jens Stoltenberg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen nå klart å produsere en slags begrunnelse for at vi neste år og i årene fremover kan bruke oljemilliarder vi ikke kunne bruke i fjor. Og anledningen er regjeringens nye langtidsprogram som ble presentert i denne uken. Slike langtidsprogrammer, som skal følge stortingsvalgperioden, er som regel øvelser i uforpliktende politisk ønsketenkning. Men denne gangen inneholder det altså et konkret politisk utspill som det ikke vil være vanskelig å få flertall for i Stortinget.Regjeringen bryter det selvpålagte prinsipp som har styrt norsk økonomisk politikk siden midten av 90-tallet, at oljefondets midler ikke skal brukes til å «smøre» de årlige statsbudsjettene. Prinsippet har hvilt både på en moralsk begrunnelse, hensynet til fremtidige generasjoner, og på en samfunnsøkonomisk begrunnelse, oljemilliardene vil føre til en overoppheting av norsk økonomi med påfølgende inflasjon.Nå skjærer regjeringen Stoltenberg gjennom begge disse argumentene ved å lansere et «avkastningsprinsipp» hvor vi kan ta for oss av avkastningen på oljefondet, mens de årlige inntektene fortsatt bidrar til å øke fondet. Og Jens Stoltenberg bruker enkle bilder fra norsk skogbruk for å rettferdiggjøre dette og til å illustrere et komplisert økonomisk resonnement.Neste år betyr dette at fire milliarder kroner fra oljefondets avkastning vil bli brukt til statsbudsjettet, og så vil dette øke til fire prosents avkastning etter 2010. Det betyr at det åpnes for å bruke opp til 230 milliarder kroner fra oljefondets avkastning i statsbudsjettene de neste 10 årene.7 Men de økonomiske tyngdelover blir ikke opphevet av at Jens Stoltenberg har funnet fram til en ny kode for å åpne pengebingen til oljefondet. Selvsagt vil disse milliardene føre til økt press i norsk økonomi. Derfor er Norges Bank blitt instruert om at pengepolitikken skal styres etter et inflasjonsmål. Inflasjonen skal ikke overstige 2,5 prosent årlig. Og pengepolitikkens viktigste virkemiddel er renten. Skal dette målet holdes i en tid da inflasjonen ligger på 3,6 prosent, trenger man ikke være økonom for å forstå at dette betyr høy rente for norske låntakere i årene fremover.Og er ikke det nok, må regjering og storting trå til med nye skatte— og avgiftsøkninger om inflasjonsmålet skal holdes.Derfor får vi si som de gamle maoistene, at Jens Stoltenbergs oljeøkonomi-reform har en god og en dårlig side. Den gode er at vi får frigjort penger til viktige velferdstiltak, den dårlige er at deler av regningen må betales av familier med store lån.