Men nedturen har fortsatt. Kontrastene er enorme i forhold til siste halvdel av 1990-tallet, da partiet noterte målinger opp mot 20 prosent.

Dagfinn Høybråten overtok som leder for vel seks år siden og uttalte at målet var å stabilisere partiet på 10 prosents oppslutning. Bare måneder før han går av, må han konstatere at han har mislykkes. KrF befinner seg på et historisk lavmål.

Det har allerede vært kjent en tid at Knut Arild Hareide overtar ledervervet etter Høybråten. Foreløpig er det er ingen Hareide-effekt å spore. Det kan ha to mulige forklaringer når KrF ikke kommer ut av blindgaten. At partiet ikke klarer å kommunisere sitt budskap til velgerne, eller at velgerne ikke vil ha det.

Det gjenstår å se om fjerning av bekjennelsesparagrafen spiller noen som helst rolle for oppslutningen. Men paragrafen, som er uløselig knyttet til partiets identitet, har ført til mye uro internt. Det finnes nok av kritiske røster som mener KrF risikerer å miste sin egenart og har lite å tjene på å bli mer likt de andre partiene.

Årsmøtene i Vest-Agder og Aust-Agder KrF denne helgen tyder på en viss selvransakelse i partiet. Erfaringene fra stortingsvalget i 2009 frister ikke til gjentakelse. Da spilte KrF seg selv ut over sidelinjen. Den bastante motstanden mot samarbeid med Fremskrittspartiet straffet seg. KrF ble sett på som et av partiene som blokkerte for bred borgelig samling.

Sentrum synes steindødt i norsk politikk. KrF, Venstre og Sp vaker alle rundt sperregrensen. Stadig flere i KrF later til å ha skjønt at partiet vanskelig kan bestemme premissene for et mulig regjeringssamarbeid etter valget i 2013. Fire prosent oppslutning er ikke mye å slå i bordet med når Høyre og Frp sammen har flertall på flere målinger de siste månedene.

KrF innhentes av virkeligheten. Slik partiet er blitt før. I 1981 vedtok landsmøtet at KrF ikke kunne delta i en regjering som administrerte loven om selvbestemt abort. Da gikk det bare to år før et nytt landsmøtevedtak muliggjorde regjeringsdeltakelse. KrFs ambisjon om innflytelse forutsetter at partiet tilpasser seg premissene for bred borgerlig samling.