I de senere år har vi sett en tydelig tendens til at mikrofinans er blitt trukket fram som en vinneroppskrift til fattigdomsbekjempelse i utviklingsland. De fleste norske og internasjonale bistandsorganisasjoner har mikrofinans som del av sitt arbeid. Diskursen om mikrofinans formidler en hovedhistorie om et selvhjulpent mulighetssamfunn. Mikrofinans er et slags universalmiddel til utvikling, noe alle – men særlig kvinner – kan dra nytte av. Inntektene fra tv-aksjonen i 2009 gikk til bistandsorganisasjonen Care, og flere husker nok reklamefilmene fra aksjonen. De viste kvinner som tilsynelatende hadde trosset sine menn og gått inn i spare— og lånegrupper, med stor suksess.

Nå mener UiA-forskeren Roy Mersland at kvinnefokuset har blitt for stort innen mikrofinans (Fædrelandsvennen 25.06.). I sitt arbeid med mikrofinans mener han å se at banker som kun låner ut til kvinner blir svekket økonomisk. I en stakket stund kan en få inntrykk av at dette åpner for å gå bort ifra dagens praksis hvor hovedfokuset innen mikrofinans har vært rettet mot kvinner. Men Merslands poeng er ikke at menn i større grad skal bli en målgruppe for mikrofinans, ei heller at menn som gruppe må bringes tilbake på utviklingsarenaen. Derimot retter han søkelyset mot bankenes økonomi, og hevder at det sterke kvinnefokuset er negativt for mikrofinansbankenes økonomiske resultat. Dermed mener han bankene går glipp av store deler av markedet og tjener mindre.

Merslands arbeid er interessant fordi han peker på viktigheten av å sikre solide, levedyktige finansielle institusjoner i utviklingsland. Det er et moment som aktørene innen utviklingsfeltet bør ta inn over seg. Institusjonsbygging er sentralt i en utviklingsprosess. Ikke bare bygging og konsolidering av finansielle institusjoner. Også bygging av statlige. Her er vi ved kjernen av vårt poeng og tilnærming når det gjelder mikrofinans. Bistandsaktørenes fokus på mikrofinans blir ofte for snevert. Både ved at kvinner blir hovedmålgruppe på bekostning av en like viktig gruppe (les: menn), og gjennom manglende fokus på underliggende strukturer og deres betydning for bygging av solide institusjoner som garantister for sosial og økonomisk velferd.

Mens de ivrigste mikrofinanstilhengerne ser ordningen som en slags kreativ kapitalisme som skal redusere fattigdom gjennom profitt, vil kritikere hevde at mikrofinans blir selve sikkerhetsnettet innen en markedsliberalistisk utvikling. Gjennom tilgang på mikrofinans skal de fattiges behov møtes ved at de selv blir entreprenører som tar ansvar for egen velferd og for å komme seg ut av fattigdom. Implisitt i denne logikken ligger tanken om ethvert enkeltmenneske til en hver tid har gode og kreative ideer til hvordan man skal kunne skaffe seg en stabil inntekt og ta ansvar for eget liv. Det som mangler er ofte bare startkapitalen eller ressurstilgangen. Ettersom de fleste bistandsorganisasjoner har rettet hovedfokus mot kvinner og mikrofinans, blir det altså kvinnene som skal ta det økonomiske ansvaret for egen velferd gjennom å etablere egen virksomhet støttet av mikrofinans. Fokuset på kvinner følger en oppfatning som lenge har preget bistandsfeltet, nemlig at kvinner, dersom de bare får den nødvendige tilgang til kapital, er endringsaktører som tar ansvar for seg selv og sin familie.

Som utviklingsforskere har vi støtt på mange kreative kvinner og menn i våre respektive feltarbeid. Vi fornekter derfor ikke at mange mennesker besitter både gründeregenskaper og kreativitet, både i Norge og i utviklingsland. Vi mener imidlertid at mikrofinansdiskursens hovedargumenter retter for mye fokus på enkeltindividets evne til entreprenørskap og myndiggjøring («empowerment») og for lite fokus på utfordringene som ligger i strukturene. Og det er nettopp strukturene som er rammeverk for institusjonsbygging. Det er strukturene som eventuelt gir rom for å bygge stabile institusjoner som kan være med å tilby et sosialt sikkerhetsnett for samfunnets fattigste (mann som kvinne) eller mest sårbare, slik at de ikke nødvendigvis må bære ansvar for egen velferd alene. Vi som står høyere oppe på velferdsstigen med solide institusjoner som tar ansvar for vår sosiale og økonomiske velferd, bør stille spørsmålet om det er realistisk å forvente at de fattigste skal ta ansvar for å løfte seg selv ut av fattigdommen uten samme grad av institusjoner rundt seg. De fleste av oss ville nok føle oss ganske skremt av tanken på at hovedansvaret for velferd ble skjøvet over på individnivå. Hvorfor er det da slik at selve hovedhistorien som diskursen om mikrofinans formidler er en historie om et selvhjulpent mulighetssamfunn?

Strømmestiftelsen, Misjonsalliansen og UiA er i ferd med å bygge opp et fagmiljø på det nystartede Senter for mikrofinans. I den forbindelse håper vi fagmiljøet åpner for en bredde i perspektiver på mikrofinans hvor en prøver å se forbi noen av de «tatt-for-gittheter» som til nå har preget feltet og praksisen. Det vil si et miljø som ikke bare ser kritisk på bankenes inntjeningspotensial og viktigheten av solide finansielle institusjoner, men også på hvilke forventninger og krav til de fattige som ligger i de rådende diskursene og praksis omkring mikrokreditt. Vi deltar gjerne i den videre debatten.