Sommertider

Hej Hej Sommartider

Fra Gyllene Tiders album Gyllene Tider, 1979. Lyriker: Per Gessle

Folkens – synd, men sant: Tellus' bane og helning katapulterer oss ubønnhørlig inn i årets dunkleste epoke. Men press jekslene sammen og hold ut! Lyset vender tilbake – akk så sakte, men gudskjelov sikkert.

Jeg undres: Ville mennesker ha bodd på Sørlandet om ikke det hadde vært for juni, juli og august? Ville våre forfedre ha emigrert i retning Malaga, Marokko og Mandalay uten unntak? Ville eiendomsprisene ha ligget på null kroner kvadraten grunnet ingen kjøpere, ville lyng og einer ha dekket Sørlandets Travpark og Lyngdal sentrum, og ville hummer— og kysttorskbestandene ha bugnet i fiskeres totale fravær?

Sommeren 2011 fortjener ingen hurrarop, dog. Med uvilje erindrer jeg lite sol, lite varme og mye regn. Ja, faktisk husker jeg knallsommeren 1997 bedre. Da meldte heten seg på selveste St. Hans-aften og varte til uti september. Dette året, derimot, var de angivelige sommermånedene skrale greier. Da jeg tok opp sjekta i oktober, gadd jeg ikke skifte olje på Marna-en. Den var jo nesten ikke brukt siden høsten 2010. Nei, sommeren 2011 klistrer vi ikke inn i minneboka.

Sommeren 2012, derimot! Den mest fantastiske gjennom alle tider begynner på selveste 17. mai, som også er Kristi himmelfartsdag neste år. Og takk og lov: Alle somres mor varer til bortimot oktober. Det blir sol og varme og atter sol og varme – til de grader at vi kan regne med herligheter som brunsvidde plener, vanningsforbud og skogbrannfare. (Det vanker kun litt sjeldent natteregn. Jordbærene må ha sitt.)

Hvordan jeg kan vite det? Jo, jeg kjenner det på gikta.

Nå behøver selv rekordsomre planlegging for oppnåelse av høyest mulige frydnivå. Og når passer slike sysler bedre enn på mørke høst- og vinterkvelder? Her er de foreløpige hovedelementene i Min Sommerplan 2012:

Rett som det er, skal min kone og jeg sykle ned til Fiskebrygga på tidlig kveldstid. Der skal vi først tusle litt rundt, deretter sette oss på en av uterestaurantene og bestille hvert vårt rægesmørbrød og glass hvitvin. Etterpå skal vi tusle litt mer omkring, helt uten mål og mening, før vi sykler hjem igjen og slapper av. Så er dagen slutt.

Sjekta anno 1949 får en travel sommer. Blant annet skal hun gjentatte ganger tøffe utover mot Grønningen i halvannen knops fart, nesten uten å sette spor i blank sjø. Vel fremme stiger besetningen i land og nyter synet av åpent hav mot sør, vakre svaberg og travle måkeforeldre mot øst, tett skjærgård mot nord og monumentale Oksøy fyr mot vest.

Andre dager tøffer vi rundt og finner ei bukt i le for mild bris fra sydvest. Vi kaster dreggen og slår en fortøyningspåle ned i ei bergsprekk. Så legger vi oss til rette på et flatt fjell og slikker sol. Når det blir for hett, tar vi en dukkert – sjøen er så varm at manetene har trukket ned i dypet. Rundt klokken 14 er tiden inne for å finne fram nisten: hardkokte egg, tomat, ferdigsmurte loffskiver, noen krabbeklør fra i går – de har ligget i kjøleskapet og er like gode – samt en kurv jordbær. I kjølebagen har vi noen flasker lokalt brygg av malt, humle, gjær og kildevann. Så, på sen ettermiddag, sveiver vi motoren opp igjen, kaster loss og er hjemme mens kvelden ennå er ung.

Kajakkturer blir det også. Jeg glir over grunner og inn i småbukter hvor jeg kan bade uten hemmende tekstiler, la meg soltørke som en italiensk tomat og kikke småsløvt på naturen. En helg pakker jeg kanskje soveposen, det lille teltet og litt mat i lasterommet, surrer fast et liggeunderlag på akterdekket og gir meg Blindleia i vold. Blir det overnatting, skal det være i den aller ytterste skjærgården, hvor jeg er nesten alene. Neste morgen plukker jeg den medbrakte gryta full av blåskjell, koker dem i sjøvann over bål og ligger der og tenker på ingenting til de har kjølnet. Så inntas luksusmåltidet før farkosten sjøsettes og turen hjem tar til, i så tett kontakt med vannet at jeg føler solidaritet med delfinene.

Skrotten skal ha sitt, som fiskeren Markus korrekt påpekte. Én løsning er krabbegraving. Det kombineres tradisjonelt med ståhei i båten, litt godlynt kjefting på stakkaren bak årene og irritasjon over egen, manglende håv-ferdigheter i gravingen – til de grader at det går over i håndpelling i den mørke sjøen, hvor de begjærte skimrer mellom tangkvaser. Riktignok er de små, rukrabbene, men med litt flaks er de tallrike, og ofte fulle. Det siste dokumenteres på morrakvisten, etter at stakkarene har møtt sin fosskokende skjebne og blitt lagt på likskue opp ned, frigjort for både fodstø og pave (!).

En annen ernæringsmetode er fisking av makrell. I 2012 trekker den tidlig inn mot land, er stor, ikke for feit og biter villig – harpa full! Tilberedning og servering skjer i henhold til fremragende, sørlandske tradisjoner: stekt og lagt på fat sammen med kokte poteter og rømme, rabarbrasuppe til dessert.

Ikke alt skjer langs kysten. Selv tar jeg turen med min veteranmotorsykkel til de indre bygder. Opp gjennom Finsland og Marnardal nyter jeg angen av gress og skog, før jeg kjører rolig over nok ei hei og havner ned i vakre Konsmo. Der kjøper jeg et ett dags fiskekort hos Simon Valands Eftf., fortsetter opp fra andre siden av dalen og svinger av mot Hellevann. Fra paddeflate fjell kaster jeg med slukstang etter aure. Som vanlig får jeg nok ingenting, men det gjør – eh, ingenting.

Tilbake i byen, kanskje en søndag kveld, blir det ny tur til Fiskebrygga med fruen. Der kan vi observere andre lykkelige, sommerkledte mennesker vandre omkring. Selv liker jeg damer best og har min lille glede av å kikke på dem (forsøksvis diskret). Til gjengjeld må min kone gjerne betrakte andre herrer (diskret).

For en sommer det blir!