En av konsekvensene kan bli ytterligere økt skattebyrde for dem som ikke har grunnlag for å klage; de må dekke opp for bortfallet av kommunal skatteinntekt fra klagere som gis medhold. «Klagepotten» i den opprinnelige skatteutmålingen kan raskt vise seg å være for liten, etter hvert som kart og terreng avstemmes med hensyn til kjellere, loft og tomtestørrelser.
Vi har forståelse for at et tilfeldig og skjevt skattegrunnlag ønskes korrigert. Men eiendomsskatten har i utgangspunktet ingen sosial profil. Man skattes ikke etter evne. Tvert i mot: Samfunnsøkonom Karl Robertsen ved UiA har påvist at Kristiansands valgte beskatningsmodell innebærer systematisk favorisering av dem med de høyeste boligverdiene. Når faktagrunnlag og takseringsprosess på toppen av det hele lider under klare svakheter, er det ikke rart at mange reagerer. En skatt som i utgangspunktet var upopulær, men dessverre nødvendig – iallfall for en periode — ender opp som direkte forhatt grunnet slett håndverk.
Apropos håndverk: Informasjonsmateriellet som ble sendt ut i forbindelse med omtakseringen og skatteberegningen, skulle ha vært mer lettfattelig presentert. Vi frykter at særlig eldre mennesker ender opp med å betale mer eiendomsskatt enn de skal, simpelthen fordi de ikke skjønner beregningene, men allikevel ikke våger å kreve sin rett i form av feilretting. Derutover undrer vi oss over hvilke vurderinger som er lagt til grunn for den famøse soneinndelingen. At strandeiendommer i Ytre Randesund verdsettes høyt, er mulig å forstå isolert sett. Men forståelsen svekkes gjennom sammenligning med verdinivå i andre soner.
Prosessen rundt Kristiansands reviderte eiendomsskatt tjener kommunens politikere og administrasjon til liten ære.