Sjelden avgis det så mange luftige løfter som ved inngangen til et nytt år. Vi ser for oss et år da vi, som i sangen, skal «få en dag i morrå .... med blanke ark og fargestifter til».

Det hender at jeg tenker på hvordan tilværelser og samfunn hadde utviklet seg om flere nyttårsforsett og dristige drømmer var blitt etterfulgt av aktiv innsats.

Nyttårsløfter har nemlig som regel en aura av idealisme; selv om mange dreier seg om karakterstyrking, som ved røykestopp eller effektiv slankekur. Vanlig er å ville skjerpe seg i vanskelige forhold, rydde opp i misforståelser; eller bli mer tålmodig og modig i tilnærmelser til omgivelsene. Andre tenker mer altruistisk og lover å forsterke sin innsats for samfunn og medmennesker for øvrig.

Felles for nyttårsløfter er at de er uforpliktende, og derfor vansmekter mange gode intensjoner i minnekrokene, ettersom året vokser seg til. Likevel kan de bli en del av livets modningsprosess; når de optimistisk dukker fram år etter år.

Det er en fare med gode råd: De øker stressfaktoren for dem som strever med å overkomme travle dager med helse og humør i behold. Likevel tør jeg, som evig optimist, komme med en anbefaling om å skrive ned og ramme inn noen gode og oppnåelige nyttårsforsett, som kan henge på et sted som øynene daglig faller på.

Påminnelser kan, som sagt, virke negativt når de øker stressnivået, men på den andre siden fungerer de positivt, hvis de setter fart i prosesser som ellers ville stoppet opp. Stress defineres som det vi ikke makter å gjennomføre. Effektiv innsats resulterer sjelden i for høyt stressnivå, mens avmaktsfølelse som følger ved ikke å mestre en oppgave, kan kjennes veldig slitsom. Derfor bør ikke gode forsett sette krav som ikke kan innfris. Mange skjeler til andre som skinner av suksess; i stedet for å bruke sine muligheter til å erfare egne uventede evner og krefter. Selv skuffelser er lærerike; de fleste som lyktes til slutt, har snublet noen ganger på veien.

«Offentliggjøring» av gode forsetter kan bidra til et mer varig engasjement i saker, som vi ellers tenner kortvarig på; fordi nye inntrykks— og stemningsbølger ustoppelig ruller inn og overtar oppmerksomheten.

Vår medietid oversvømmer oss med dramatiske utfordringer; uansett hvor de kommer fra. Mediebedrifter velger vinkling. Noen journalister våger fremdeles livet for å belyse en virkelighet, som myndigheter ønsker å skjule, mens andre ledende mediebedrifter fråtser i likegyldig sosialpornografi, som først og fremst appellerer til primitive instinkter.

Medieaktører kan, bevisst eller ubevisst, bli delaktige i manipulasjon, når de lar maktapparatets talsmenn- og kvinner få passere uhindret mot mål. Kritiske og modige reportere og observatører er derfor viktige våpen i kampen mot ofte godt tilslørt propaganda. Dette er et samfunnsspill der alle er invitert til å delta. Å sitte passivt på sidelinjen og jamre seg over triste tilstander og negativ utvikling bidrar verken til verdensfred, mangfold, miljøbalanse, generell trivsel eller eget velbehag.

I november 2009 lanserte regjeringen, med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, nyheten om revurdering av landets gunstige sykelønnsordning. Han virket så blåøyd forskremt at han nesten ble troverdig, da han varslet kommende økonomisk krise på grunn av øket langtids sykefravær. Vi mer enn ante imidlertid at en hær av høytlønnede rådgivere hvisket i bakgrunnen. Hvem var de; en hemmelig fløy av Høyre og Frp, eller? Aldri før hørte vi nemlig så stormende applaus fra høyresiden og sjelden så vi tilsvarende fall på meningsmålinger for regjeringen. Forslaget om redusert sykelønn, fremmet av lønnsgrupper som ikke rammes av følgene, svekket uansett troverdighet til en regjering som reklamerer for sosialdemokratiske verdier.

Likevel har forslaget fått uventet positiv mottakelse i flere mediebedrifter, som unnlater å presisere landets spesielle situasjon; med verdens høyeste arbeidsdeltakelse, lavt folketall og usedvanlig god økonomi i forhold til andre land, som må stramme inn. En artikkel hevdet den dramatiske teorien at femti prosent av korttidsfravær skyldes fyllesyke. Konklusjon: innføring av karensdager for korttidsfravær.

Hvis utsagnet er korrekt, må myndighetene forplikte seg på strakstiltak for å redusere kostnader som skyldes alkoholmisbruk; visstnok mange milliarder kroner hvert år. Dette bør bli spennende stoff å arbeide med i tiden fremover. Hva med å stenge for alkoholservering etter kl. 24 på hverdager; slik de gjorde i Storbritannia inntil for få år tilbake? Det kunne by på interessante konklusjoner.

Også andedammen byr på utfordringer. Her kan fremdeles folkelig engasjement for estetisk byutvikling og miljøbevissthet i nære områder bety forskjell på en by til å bli stolt av, eller pinlig berørt over å ikke ha ivaretatt bedre. Aktiv innsats fra noen få damer i Kristiansand satte en kort tid byen på ende og bidro til tilnærming mellom befolkning og utbyggere; til tross for at vedtaket ikke ble omgjort. I denne og flere andre aktuelle saker har media vist sin betydning i å belyse en debatt på befolkningens premisser og følgelig inspirert til fortsatt interesse for saken.

Mange oppgaver venter; ikke minst innenfor bevaring av kulturminner- og landskap. Det har vært ildsjeler, mer enn ansvarlige myndigheter, som har vært kulturarvens tapre riddere. Det er alltid behov for slike; til å beskytte sårbare verdier, som ellers overkjøres av økonomiske krefter. Utfordringene, eller nyttårsforsett om man vil, kan variere; fra aktivt engasjement, til å stimulere andre i deres innsats.

Vi må selv styre egne gode forsett. Et ordspråk kan også gjøre nytte som oppmuntring til innsats. Noen mennesker virker ute, mens andre fungerer som lim som holder familie- eller vennekrets intakt. Alle kan være nyttige på sin fasong. De som ikke har andre forsett enn å gi bort smil uten å forvente noe tilbake, bidrar også til økt trivsel.