Det er mange store og sterke ord i omløp for tiden. XX-Large-ord henger og dingler rundt virkeligheten. Aldri før har så mye vært sinnssykt dødsbra, eller sinnssykt dritdårlig. Du skal ikke ha lest mange tekstmeldinger, sett mye på Facebook, eller overhørt mange samtaler mellom unge mennesker for å finne: Love you, elsker deg, elsker alle, du er super duper, sinnssykt rå, og suuuuuupergod. Eller: «Jeg haaater brød.» «Jeg bare haaater hårkurer som ikke virker.» – Oh, my God, jeg bare elsker snø. – Hva skjer med at du elsker snø, da? – Jeg bare elsker det. – Seriøst? – Ja.

«Sinnssykt dødsbra» og «vanvittig dårlig» går igjen som et mantra i fjernsynsprogrammene X-faktor og Korslaget. Om du googler «sinnssykt bra» på nettet, får du hele 191 000 treff. I bloggen til en ung gutt fant jeg denne setningen: «Sinnsykt bra video av sinnssykt bra regissør med sinnssykt bra band fra sinnssykt langt nord.»

De som vokser opp nå, gjør sitt opprør med store ord og mindre ironi. Og vi i den beherskede ironigenerasjonen, og de i «smålåten»-generasjonen før oss, kan bare bevitne det hele.

Jeg var aldri i tvil om hva min vakre stillferdige mormor mente, men det var ikke mange ordene hun sa for å uttrykke det. Jeg husker en gang hun hadde sydd en bukse til meg, etter å ha vært med meg i butikken og sett den dyre modellen jeg ønsket hun skulle kopiere. Jeg jublet og sa takk da den var ferdigsydd. Hun svarte med et nikk, et smil og en klem. Så var alt sagt.

Overgangen til storordgenerasjonen blir ikke mindre for dem som hele livet har brukt: «Det e så greit, atte.» Og alle har forstått de ordene kunne bety alt fra «ganske bra» til «ganske dårlig.» Alt etter måten de var sagt på.

Jeg fikk en telefon fra en politiker for en stund siden som også hadde erfart den språklige størrelsesforskjellen mellom seg og tenåringssønnen sin. Han hadde fått denne tekstmeldingen: «Jeg elsker deg pappa.» De store, voldsomme ordene var veldig fremmede for ham, og han visste ikke helt hva han skulle svare. Selv hadde han knapt nok uttrykt en eneste følelse til sin far. Men etter å ha summet seg litt, klarte han å svare: «Jeg er glad i deg, også.»

Vi ironikere som er oppdratt til kostbarhet og til tider har vært allergiske mot bruk av for store ord, møter nå et språkopprør fra generasjonen etter oss: Store-ord-generasjonen. Riktignok finnes noen over 40 som prøver seg på store-ord-bølgen. Men det blir veldig tydelig når noen ikke erkjenner at størrelsen på ord for vår generasjon, ikke har økt parallelt med størrelsen på jakkene. Et påtatt «sinnssykt» i annenhver setning, klarer ikke å skjule alderen deres.

Store-ord-generasjonen har den fordel at de til tider blir tydelige, veldig rause eller veldig fordomsfulle. Nyansene ligger på vent, i skjul mellom dritdårlig og sinnssykt bra. Det kan bli spennende å se hvordan Store-ord-generasjonen blir når de inntar politiske posisjoner og blir ledere. Kanskje noe blir enklere, eller kanskje vi risikerer at livsviktige nyanser forsvinner. Vi kan risikere at utlendinger blir sinnssykt dumme, og statsbudsjettet dritdårlig.

Barn av ironikerne er av og til i tvil om det som sies er ironisk eller ikke. Da forsikrer de seg om at ordene betyr det som blir sagt, ved å spørre: – Seriøst?

Her om dagen hørte jeg en dialog mellom to 14-åringer: – Jeg er glad for å begynne på skolen igjen, egentlig. – Seriøst? – Ja.

Andre eksempler kan være: Er du forelska i Johan, eller? – Ja, – Seriøst? – Ja. Om noen år kan vi risikere å overvære vielser der dialogen mellom presten og paret blir slik: – Vil du Kari Hansen Jensen ha Jacob Nilsen Jørgensen til din ektemann? – Ja. – Seriøst? – Ja.

Store ord brukes også på små kriser og liten motstand. «Det er bare seriøst helt krise. Jeg har seriøst ikke en topp som passer til den hvite buksa.» «Hjelp, det er generalkrise, jeg har fått munnsår og skal på skoleballet i kveld.» «Å, jeg er dødssliten, jeg måtte måke tre meter for faren min.»

Ordene kan lett miste sin kraft når vi bruker dem med full styrke hele tiden. Når vi virkelig trenger ordene til å skildre stor smerte eller glødende kjærlighet, er de brukt opp. Men det er kanskje når alle store ord er brukt opp, og de litt mindre har tatt kvelden, at nye og litt mindre ord lyser opp dagen for oss.

For det finnes verdener mellom det å elske og det å hate, og det finnes mange vakre ord for å fange og skildre denne virkeligheten. Det finnes mange verdener mellom det å ha det godt og det å ha det vondt. Der er kanskje her «midt imellom» at vi befinner oss det meste av tiden.

Når ordene blir så store og fete at virkeligheten ikke henger med lenger, kan vi lett miste fotfeste i virkeligheten. For ordene er et verktøy vi kan bruke til å bli kjent med oss selv og vår egen historie, og andre og deres historie. Vi kan komme nærmere hverandre ved hjelp av ord, og vi kan stenge andre ute med ord. De vise sier til og med at de som finner språk til det vonde, lettere kommer seg igjennom det.

Det kan jo være en morsomt å lete etter de ordene som gjør virkeligheten sannere, dagene vakrere, relasjonene mellom oss sterkere, og fellesskapet bredere. Poesien klarer på sitt beste å sette få og ofte små ord, på store hendelser, som i denne setningen fra Synne Lea: «Det er så mye jeg glemmer fordi du fins.»

Det finnes til og med hendelser og opplevelser vi ikke finner ord til. Og de er ikke mindre for det. Få og enkle ord kan også invitere til å gjøre virkeligheten større. Som disse ordene av en ukjent forfatter:

«En dag som denna åkte Marco Polo till Kina. Vad har du tänkt göra idag?»

Alt er sinnssykt mulig. Eller for å si det med min generasjon; noe er kanskje litt mer mulig enn du tror.